Beskyttelseshinnen i våre liv er ikke så tykk. Ingen kan stå i stormen uten at den slites hull på.
Vi er alle omgitt av en hinne. Vi flyter i et uoversiktlig hav, og hinnen beskytter oss mot å bli kastet inn og bli oppslukt av et uendelig kaos, som vi ikke kan makte å forholde oss til.
For noen dager siden deltok jeg på en konferanse i regi av Kulturrådet, om hets og trakassering av kunstnere i det offentlige rom, og jeg snakket om hvordan mobbing og trusler kan slå inn psykologisk og ramme den enkelte kunstner. Det var da jeg fant en formulering om en beskyttelseshinne. En hinne som det også kan gå hull på, og hvor det kjennes som om alt endrer seg og blir utrygt. Når du blir angrepet offentlig, ditt arbeid blir tatt ut av kontekst og latterliggjort, du får trusler om å miste din økonomiske trygghet, du får forakt og rasisme kastet på deg, og du får kanskje trusler i postkassen, eller antydning om å skulle konfronteres fysisk dukker opp i kommentarfeltet, da kjenner du deg hjelpeløs – da går det hull på verden, og det kjennes som det renner inn ganske ukontrollert utenfra. Selv det kjente og trygge endrer karakter.
I går hørte jeg på «Platedaten» på NRK P2, den mannlige deltakeren beskrev barndommen slik: «Jeg måtte lytte etter lyden fra monstrene, da kunne det ikke være på musikk, fordi da kunne monstrene komme nærmere uten at jeg hørte dem. Da la lyden fra musikken seg som et teppe over lyden, og da ble det enda vanskeligere å høre dem.» Jeg synes det var en fantastisk beskrivelse av hvordan barndommens redsel kan arte seg. Når verden vokser i barnet, og tankene vokser, vokser også frykten for hva den rommer. Både tyver og spøkelser truer, og de kommer nær på, ikke minst når du skal sove og må slippe kontrollen når du legger deg ned.
En mann fortalte meg at han i godt voksen alder fortsatt kunne få angst for at noe som liknet spøkelser skulle dukke opp. Han hadde som lite barn blitt sendt til en institusjon og hadde dermed mesteparten av tiden ikke hatt noen foreldre som roet ham og for eksempel sa at det ikke var noen spøkelser under sengen – eller sa at de skulle passe på ham. At det skulle gå bra. At det som ser ut til å være en katastrofe, heller ikke kommer til å ødelegge alt – vi kommer gjennom! Han manglet en indre forsikrende stemme som kunne trygge ham. Kanskje stemmen fra den voksne som roer barnet med en vuggesang før natten.
Stilt overfor ganske vanlige utfordringer i hverdagslivet kunne denne mannen plutselig få for seg at alt skulle rase samtidig i tilværelsen hans. For ham kjentes det helt konkret at en liten tue kan velte et stort lass. En liten uenighet på arbeidsplassen kunne i hans fantasi raskt føre til at han mistet respekten fra sin sjef og falt i unåde, at han dermed måtte sykemelde seg på grunn av stress, at det ble umulig for ham å komme tilbake til jobben, at kjæresten hans mistet interessen for ham når han ikke fungerte bedre, og at han ble så preget av bekymringer at han sluttet å fungere godt som pappa, og dermed også mistet kontakten med datteren.
Også tanker om sykdom og død hadde den samme indre logikken, en liten smerte eller fornemmelse kunne i fantasien være begynnelsen på slutten. Han ble imidlertid langsomt sterkere og mindre bekymret; han tålte bekymringene bedre og begynte å huske at han hadde kommet helskinnet gjennom mange utfordringer tidligere. Det verste er å grue seg, som han sa.
«I møtet med verden trenger små barn å tro at foreldre kan hamle opp med truende krefter av alle slag, og at de alltid vil vite råd»
Jeg liker å tenke at foreldres omsorg og tilstedeværelse vever et teppe eller en hinne av beskyttelse rundt barnet. Det veves ved ord og berøring, ved stemmen og hendene, ved trøst og sang. I begynnelsen er barns tro på foreldrenes evner, krefter og kunnskap nesten grenseløs. Barn i barnehagen kan begynne å krangle fordi alle mener at deres foreldre er de sterkeste i verden. En ung gutt sa til meg med overbevisning at faren hans var best til å sparke fotball i verden, selv om jeg visste at faren hans aldri hadde spilt organisert fotball. Jeg motsa ham selvfølgelig ikke. Han trengte denne illusjonen i sin unge alder, kanskje når han selv skulle gi seg i kast med krevende utfordringer i lek med andre barn.
I møtet med verden trenger små barn å tro at foreldre kan hamle opp med truende krefter av alle slag, og at de alltid vil vite råd. Som voksne har vi som regel en mer realistisk vurdering av hva vi kan beskytte oss mot og ikke, men vi trenger likevel de indre foreldrene som ikke stadig blir overveldet av uro og bekymring, som kan romme og tåle bekymring. Foreldrenes ivaretakelse har blitt internalisert, den er blitt en del av oss selv. Vi er også avhengige av å ha tillit til andre rundt oss og at de stiller opp for oss.
En psykologkollega, Helen Christie, arbeidet en tid blant palestinske barn, og hun sa til meg at det mest traumatiske for de av barna som var vitne til at husene deres ble sprengt eller jevnet med jorden av israelske bulldosere, var at de så at foreldrene var helt hjelpeløse, at de ikke kunne stanse det som skjedde. Det hadde barna antagelig trodd sto i foreldrenes makt. De mistet dermed ikke bare hjemmene sine, men også tilliten til at de var beskyttet og ivaretatt av sterke foreldre. Det var den viktigste veggen i tilværelsen, og det viktigste ved hjemmet. De mistet den beskyttende hinnen, som de var avhengige av for å fungere. Verden revnet. På en eller annen måte er denne beskyttelseshinnen som jeg skriver om, forbundet med følelsen av det å bli omsluttet og holdt på plass i vår egen hud. Beskyttet i vår egen hud. For noen er det en selvfølge og ikke noe å reflektere rundt, slik er det bare. Andre vil oftere kunne kjenne seg hudløse.
Tilbake til det jeg begynte med. Seminaret til Kulturrådet om kunstnere som blir utsatt for trakassering og hets i det offentlige rom. Belastningene er store og kan oppleves knusende for den enkelte. Det er vel å merke ikke vanlig kritikk av kunst det er snakk om. Noen kunstnere har vært utsatt for rene hetskampanjer på sosiale medier over år fra bestemte nettsider, verkene deres er blitt trukket fram som ren idioti og sløsing av offentlige midler. Kommentarfeltene har deretter fulgt opp massivt i hundrevis av kommentarer med å forkaste kunsten, uttrykke forakt, spekulere om psykisk sykdom, at verkene er uttrykk for en psykose, at kunstnerne lurer til seg store summer.
Noen kunstnere mottar fysiske trusler i posten, andre får åpne rasistiske kommentarer. Narrativene fra nettsidene om hårreisende pengebruk på håpløs kunst siver ut i vanlige medier, det utarter til en mediestorm som er umulig å forsvare seg mot. I tillegg opplever mange som blir utsatt for denne typen kampanjer, at de blir stående alene altfor lenge. Institusjonene og offentligheten blir avventende, nølende og passive. Dermed kan det kjennes som om noe av det som kommentarfeltene sier – du er ingenting, du fortjener ikke noe verdig behandling, du bør holde kjeft – kanskje stemmer. Eller kanskje er du altfor sensitiv, blåser opp noe småtteri?
Det jeg kaller beskyttelseshinnen i våre liv, er kanskje egentlig ikke så tykk. Ingen av oss kan greie å stå i en storm av latterliggjøring, idiotforklaring, sjikane og massiv trakassering over tid uten å ta skade av det.
Det som skjer da, er at vi mister troen på at hjemmet vårt er trygt, at menneskene rundt oss vil oss vel. Vi mister kanskje evnen til å sove godt, det å arbeide og konsentrere seg og bruke hodet blir vanskelig, fordi tankene flakker. Kroppen motarbeider oss når vi prøver å heve oss over angsten, den fungerer ikke som ellers.
