Du kan bla til neste sideBla med piltastene

KULTUR

Bjørvikas miljøterapeut

UROLIG: Marius Løkse, musikar og dagleg leiar for Åretak kulturarena, er i konstant rørsle. – Eg har for mykje loppar i blodet til å satse alt på berre ein ting, seier han. Anniken C. Mohr

Musikar Marius Løkse trur vi blir betre menneske av å ro i gamle trebåtar.

Grå høghus speglar seg i Bjørvika i Oslofjorden. Klokkeslag frå domkyrkja stangar i det nye Munchmuseet og kling over to gamle trebåtar som duvar stille. Ved brygga er det sett opp ein fantasifull paviljong av unge bjørketre med ein seglduk til tak.

– Flintstone møter mongolsk steppetelt, kan du seie, seier Marius Løkse.

Han er mannen som har leia byggingsarbeidet av både brygga og den flintstoneske konstruksjonen.

Isbadande sykkelbod

Løkse kallar seg sjølv miljøterapeut for Bjørvika. Den klassisk skolerte musikaren drøymde i ungdommen om å bli konsertpianist med snippkjole. Han vart musikar, om enn ein meir allsidig ein, men ved sidan av speleoppdraga er han i dag primus motor for Åretak kulturarena. Det er eit ope robåttilbod med seks gamle færingar – tradisjonelle robåtar med rom til to par årer.

Båtklubben driv med kurs, opplæring og samarbeid om båtane. Alt glir saumlaust over i kvarandre. Dei ordnar litt med båtane, ror ein tur, kjem tilbake og snikrar litt.

– Eg er veldig takksam til alle som har vore med å byggje dette med meg, seier Løkse.

47-åringen feiar over brygga for å rydde opp etter gårsdagens sprell. Kvelden i førevegen dukka det opp ei rekke unge sykkelbod frå Foodora her. Dei er blant dei ivrigaste i Åretak no om dagen. Saman sette dei opp paviljongen på brygga før dei isbada og spelte musikk rundt bålpanna utover kvelden.

– Prosessane er vel så viktig som resultatet i seg sjølv. Det skal minne oss på kva som eigentleg bur i oss av tid, flid og kjærleik, seier Løkse.

Han og sykkelboda vart kjent tilfeldig. Slik er det ofte i Åretak.

Eit tidlaust kjærleiksforhold

Det var også eit slumpetreff som gjorde Løkse hekta på gamle båtar. Også då med ein uventa kjennskap. På ein padletur forbi Bygdøy-musea rundt år 2000 såg han nokre hyggelege karar som jobba med gamle båtar. Han padla i land og slo av ein prat. Plutseleg var Løkse ein del av Kystlaget Viken. Ein haustkveld nokre år seinare rodde dei ut til ei øy i Oslofjorden og laga bål. I det festlege laget var det nokon av dei som meinte at Løkse burde ta over ein gamal båt dei enno ikkje hadde restaurert. Det var ein Åfjordbåt frå 1880. Løkse tok utfordringa, og det vart starten på eit langstrekt kjærleiksforhold til gamle båtar. Men òg til uventa venskap og jordnært samarbeid.

– Det er som Askeladden og dei gode hjelparane, seier Løkse.

No har Åretak blitt eit slags stammesamfunn der Steinerskulen møter folkemusea som møter sjøspeidaren.

– Eg har inntrykk av at dette hentar fram dei gode kreftene i folk.

Slave og greve

Trebåtentusiasten bur i det same gamle skeive trehuset der han vaks opp på Kampen i Oslo. Han er son av to kunststudentar som i studietida var med å byggje kunstsenteret på Frysja, litt lenger nord i byen. Dei trong ein stad å bu medan dei bygde kunstsenteret og fekk løyve frå kommunen til å busette seg mellombels i dei gamle trehusa på Kampen, som skulle bli rive få år seinare. Løyvet vart fornya litt etter litt, og fleire av dei gamle husa som kunststudentane budde i, vart pussa opp. På eit tidspunkt budde det mange skjeggete hippiar i slengbukse i huset, men til slutt fekk den vesle familien kjøpe huset til ein anstendig pris.

– Det hadde vi sjølvsagt aldri hatt høve til i dag. No er den norske bustadmarknaden den mest barbariske her i Norden. Skattereglar gjer bonusleilegheiter og spekulasjon lukrativt, seier Løkse og sukker.

I ungdomsåra var han turleiar i turistforeininga sitt ungdomsturlag. Han hadde alltid med seg ei fløyte og såg ut som naturguden Pan då han spelte i toppen av trea, slik han beskriv seg sjølv. Heilt frå han var barn, var han han som klatra høgst i tretoppane.

Så klatra han ned frå trea til pianokrakken. Løkse studerte klassisk piano både i Tromsø og i Tyskland. Men då han sette siste akkord på det avsluttande Rachmaninov-stykket til eksamen, kjente han ei tomheit breie seg.

Musikkstudiet hadde vore glamorøst, men alltid med ein snev av toppidrett. Skulle han fortsette i det sporet, visste han at det var mykje han måtte forsake – til dømes godt skiføre. Det vart vanskelegare for ein naturelskar som Løkse.

Han hadde halde seg gjeldfri i studietida. Han bakte brødet sjølv og kjøpte frakken på bruktbutikk. Som foreldra sine fann han òg ein alternativ veg inn i bustadmarknaden. Han var vaktmeister i fleire år på Oslos beste vestkant og kunne bu gratis mot trappevask og vedlikehald.

– Det var ein rar situasjon, midt mellom slave og greve. Vi hadde tilgang på 14 piano og eit svart flygel eg kunne øve på, sjølv om hus og hagearbeid vart ein distraksjon.

«Eg driv med landskapshealing. Eg vil minne menneske på noko som er autentisk»

MARIUS LØKSE

Spreie godhug i underskogen

Løkse er i konstant rørsle. Han lausnar eit tau her og sjekkar ei fortøying der.

– Eg har for mykje loppar i blodet til å satse alt på berre ein ting. Det er både ei velsigning og ei svepe, seier han.

Åretak har vorte meir enn ein roklubb. Det er blitt del av ein alternativ levemåte der verdiane ligg i å vere saman og nærmare naturkreftene. Gjennom det håper Løkse å inspirere til eit enklare og meir miljømedvit liv.

– Eg trur at berre å ro i desse båtane får menneske inn i eit berekraftig spor.

– Korleis då?

– Desse båtane trekker til seg veldig kule og ålreite folk, som liker å ta i eit tak, hogge litt med øks og spikke på ein kjepp. Dei er opptekne av ordentlege verdiar. Tradisjonshandverk og roing er ei veldig bra tilnærming til menneskeleg sameksistens og interaksjon. For meg er det viktigare enn båtane i seg sjølv.

Løkse dreg handa over ripa på ein av båtane. No begynner snart båtpussen. Eller aromaterapien, som han kallar det.

– Det er ingen som kan vere sure når dei jobbar i dufta av rå linolje. Det hentar fram gode ting i folk, seier han.

Ein dresskledd mann stoppar opp og kikkar ned på Løkse, brygga og båtane. Etter ei stund tek han mot til seg og fortel at no har han gått forbi denne brygga mange gonger og lurt på kva det er for noko. Løkse fortel gladleg og legg inn anekdotar om samhald og gleda ved små og nære ting. Han fortel om paviljongen og isbadinga.

– Eg plar seie at eg driv med landskapshealing. Eg vil minne menneske på noko som er autentisk og viktig, og som ikkje er egosentrert.

«Det er ingen som kan vere sure når dei jobbar i dufta av rå linolje»

MARIUS LØKSE

Han speidar etter mannen som går sin veg, og lar blikket kvile på Lambda, det omdiskuterte nye Munchmuseet.

– I beste fall er det eit ålreit fuglefjell og ein levegg. Han tek i alle fall litt av nordavinden, seier han.

Pengelaus økonomi

Løkse er ein mann som ikkje ser samanhengen mellom menneskeleg lykke og firhjulsdrivne luksusbilar og hytter med varmekablar.

– Det er mogleg å sette spørjeteikn ved mange aspektar av vår blankpolerte livsstil, seier han.

– Du kunne jo ha gjort dette til ein forretningsidé og tent masse pengar på det. Kvifor har du ikkje gjort det?

– Ofte gløymer eg at eg skal tene pengar på dette. Det handlar meir om å gjere noko saman som er fint og givande, seier han.

Etter kvart har Løkse fått oppdrag for skular og ungdomar, og han har laga harde overlevingskurs for utvekslingsstudentar ved idrettshøgskulen.

– Det er avgjerande kva vi gjev barn og unge av fundament for å takle den verda som vi har øydelagt for dei. For korleis dei skal klare å sette skuta på rett kjøl.

I Løkses auge heng bygging av gamle trebåtar, roing og samarbeid saman med samtidsutfordringar som klimaflyktningar, sosial dumping og utanlandsk arbeidskraft i eiget jordbruk. Han prøver å vise konsumsamfunnet ei anna retning.

– Dette er så enkelt. Det er som å gje ein klem – som ein nesten har gløymt i desse dagar.

Det skal ikkje mykje til for å skape menneskeleg trivsel, ifølge Løkse.

– Eg ønsker å vere sommarfuglvingen som set i gang ein effekt og får folk ut frå fangenskapet i eiget ego og eigen Armani-dress.

Godt plassert: Jeg tror at det på 1970-tallet var litt tilfeldig hvem som søkte tilflukt i Jesus-bevegelsen og hvem som havnet i ml-bevegelsen. De var karismatiske, begge to, sier Lisbeth Nilsen.
I RUTE: Marianne Guneriussen sa opp leiligheten og flyttet inn i den nedlagte ferja Frøya sammen med hunden Pluto.
Uunnværlig: Hele livet har Carlos Caballero engasjert seg for en bedre verden. For det har han blitt utnevnt Ridder av kongen selv.

Livet

316artikler

Hver uke intervjuer vi vanlige folk med litt uvanlige liv.