Her er en invitasjon til venstresiden og fagbevegelsen i Norge: vi har en historisk mulighet til å få en ny rødgrønn regjering. Flertallet av velgerne ønsker det. 80 prosent av LO-medlemmene ønsker det. La oss derfor forene oss om noen overordnede felles mål for en ny regjering, og sammen drive høyrekreftene ut av regjeringskontorene.

Spørsmålet jeg stiller meg er likevel om alle på venstresiden ønsker en ny regjering? På sosiale medier og i debattspaltene kan det virke som det fra enkelte hold brukes mer tid på å angripe de andre partiene på venstresiden enn på å utfordre høyreregjeringen. Et visst konkurranseforhold skal det være, men den demobiliseringen som enkelte prøver å påføre Arbeiderpartiet øker bare mulighetene for fortsatt høyreregjering. De som bruker tida på slikt frem mot valget risikerer å påføre venstresiden et gigantisk selvmål som kan gi høyrekreftene varig fotfeste og endre det norske samfunnet. Og Arbeiderpartiet skal gjøre det vi kan for å være den samlende kraften på venstresiden.

1. Felles ambisjoner: Ingen partier har rett i alt. Den rødgrønne regjeringen lærte oss at vi har mye å tjene på samarbeid. Det gjorde Ap bedre, og det ble den mest styringsdyktige regjeringen Norge har hatt i moderne tid. Som bidro til Europas laveste ledighet, som minket forskjellene mellom folk og som styrket fagbevegelsens innflytelse. Et sterkere samarbeid og samhold på venstresiden kan gjøre at alle partiene kan hente frem det beste i hverandre og gjensidig forsterke hverandre. Ap ønsker å ta en lederrolle for å få en slik samling på venstresiden i norsk politikk.

En ny rødgrønn regjering bør ha noen overordnede mål som alle på venstresiden og i fagbevegelsen er enige om:

• Hele folket i arbeid

• Et trygt og rettferdig arbeidsliv med hele, faste stillinger
• Et sterkere fellesskap med velferdstilbud for alle
• Mindre forskjeller

Til tross for uenigheter om enkeltsaker må det være viktigere å sikre en slik samfunnsutvikling. Det vil kun være mulig med en ny flertallsregjering, for motkreftene fra høyresiden og markedskreftene kommer til å være voldsomme.

«Støre kan bli en like sterk inspirasjon som Olof Palme.»

2. Et sterkt sosialdemokrati : La meg være ærlig på at Ap innimellom har gjort det ganske vanskelig for seg selv. Internt rot og dårlig håndtering av en del saker har svekket partiet. I flere europeiske land har sosialdemokratiske partier gjort politiske veivalg og begått strategiske tabber som har gitt folk følelsen av at de er blitt forlatt av sitt eget parti. «New Labour» var et forsøk på å tilnærme seg velgerne i midten, men siden dette har det britiske Arbeiderpartiet ennå ikke funnet ut hvem de skal være. I mange land har det gått enda verre, for eksempel Tyskland og Nederland.

Arbeiderpartiet i Norge har lært mye av sine egne og andres feil. Med Jonas Gahr Støre som leder har partiet etablert seg med et tydelig ståsted på venstresiden i politikken. Det nye partiprogrammet har gitt LO-forbundene fullt gjennomslag for de viktigste sakene. Og budskapet er: Nå er det vanlige folk sin tur. Vi er godt i gang med å gjenreise et sterkt sosialdemokratisk parti i Norge. Dersom Jonas Gahr Støre blir statsminister til høsten vil alle se statsmannen tre frem. Han kan gi det nordiske sosialdemokratiet en like sterk inspirasjon som Olof Palme. Det er derfor høyresiden er så redd for ham, og stadig kommer med personangrep mot ham.

3. Vanlige folk sin tur: De som taper på høyrepolitikken er vanlige folk. Privatisering, byråkratisering og økte forskjeller med arbeidsledighet og fattigdom gjør at samholdet rakner i mange land. Populister og høyreekstreme har vunnet terreng og makt, og de koordinerer seg bedre på tvers av landene enn før. Høyreregjeringer sørger dessuten for at markedskreftene får fritt spillerom.

Unntaket har lenge vært de nordiske landene. Her står fortsatt fagbevegelsen sterkt. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen med velferdsstat, trepartssamarbeid og høy tillit tåler foreløpig de mange øksehuggene fra høyresiden. Men det er også i disse landene fare på ferde: i Sverige klarte høyresiden å slå inn en alvorlig kile i «samhället» gjennom en storstilt privatisering av velferden. I Danmark ble hele politikken flyttet varig til høyre da innvandringspolitikken seilte opp som den desidert viktigste saken. Og her i Norge er høyreregjeringen i full gang med å øke forskjellene og svekke fagbevegelsens innflytelse over samfunnsutviklingen.

Selv om sosialdemokratiet i både Sverige og Danmark – etter mange år med «ørkenvandring» – omsider kom i regjering igjen, tar det svært lang tid å få bygd opp det høyresiden har revet ned. Og det er vanskeligere å styre samfunnsutviklingen med en mindretallsregjering, selv om man får gjort mye bra takket være godt lederskap fra både Stefan Löfven og Mette Frederiksen. Arbeiderpartiet ønsker derfor å jobbe for en ny rødgrønn flertallsregjering bestående av Ap, SV og Sp. Det er trolig kun en flertallsregjering som kan ha kraft nok til å gjeninnføre den norske sosialdemokratiske samfunnsmodellen.

Dette har høyresiden for lengst skjønt. Til tross for svært store motsetninger, deler de det samme overordnede mål: svekk fagbevegelsen og venstresiden, øk forskjellene og styrk markedet. De representerer pengemakta, ikke vanlige folk. Derfor finner de alltid sammen når budsjetter skal vedtas og velferden skal privatiseres.

Skattenivået er kuttet med 36,5 milliard i 2021-kroner siden 2013. Det er grusomt mye penger, som kunne blitt brukt på flere ansatte i velferdsyrkene og bedre muligheter for våre unge. På å sikre alle jobb og våre eldre en verdig omsorg. Denne politikken kan ikke fortsette, da utarmes vår felles velferd. Det er derfor Norge trenger en ny regjering.

LO har vist vei: de krever at landet får en ny rødgrønn regjering og at Jonas Gahr Støre blir statsminister.

Står vi sammen – fagbevegelsen og partiene på venstresiden – vil ingen på høyresiden kunne stoppe oss. Det har vi vist før. Nå må vi ta oss sammen, og kjempe sammen.