Når strømmen stopper
Suez-blokkeringen minnet oss igjen om hvor kinesisk den globale kapitalismen er.

Først stoppes hele den globale kapitalismen av en flaggermus. Ingen reising, ingen konferanser, ingen konserter, ingen idrettsbegivenheter på et helt år.
Det eneste som ble holdt i gang, var vareproduksjonen.
Så havner en båt litt skeivt og blokkerer Suezkanalen i en uke. Og da stopper strømmen av varer fra Kina til Europa, for å ikke snakke om oljetransporten. Her sto nå en båt med 220.000 tonn varer på vei fra Kina til Nederland og blokkerte alle andre varer, som en annen blodpropp.
Holder det – eller trenger vi flere påminnelser om hvor sårbart det globale kapitalistiske systemet er? Hvor konkret og materielt det er, tross all praten om en overgang til tjenesteproduksjon?
Ikke minst: Hvor kinesisk det er?
Hvis ikke varene kommer fra Kina, står alt stille. Og befolkningen i Europa og USA ser ut til å ha sunket til bunns i den idealistiske tenkningen: konspirasjonsteoriene. De er opptatt med å debattere om covid-19 er et påfunn og om vaksinen egentlig er en grunn å operere inn mikrobrikker i oss. Kina har derimot svart på pandemien med en ny global strategi.
Den som har fulgt Kinas oppkjøp og handelsavtaler, har sett mønsteret lenge. Det har handlet om å bygge og kjøpe opp havner, jernbaner, dammer og andre sentrale punkter for varetransporten. Til forskjell fra en bedrift som bare tenker på neste kvartal, tenker den kinesiske ledelsen på å beholde makta langt inn i framtida. Kina er nå avhengig av å importere mat. Derfor har Kina arbeidet for å sikre reservene av nettopp de ressursene som vil være truet i framtida, samt bygge infrastruktur for å kunne frakte ressursene hjem.
I løpet av de siste årene har Kina kjøpt verdens største kobberreserve – Monte Toromocho i Peru – investert i jernbane i Argentina, kjøpt landbruksjord i Frankrike, Panamas største havn, den viktigste havna i Hellas, Pireus, og leid en havn i Australia i 99 år framover.
Mye av dette arbeidet har også blitt gjort på det afrikanske kontinentet, der ledere som er boikottet av Vesten, kan få sjenerøse lån av Kina uten politiske krav og dermed unngå nasjonaliseringsprinsippene. Nylig erklærte Tanzanias regjering at de skal bygge en ny jernbane. Hvordan skal de ha råd til det, midt under pandemien? Lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) kan de ikke få, for IMF krever at investeringene holdes nede under covid. Kina blir redningen!
Post-covid og post-Trump har Kina valgt en ny politisk strategi. Den nye politikken heter «dual circulation» og innebærer at man vil gå fra å være eksportdrevet til å prioritere hjemmemarkedet. Kina tror ikke lenger på en rask og effektiv global kapitalisme. For hvem vet, tenker ledelsen i Kina, hva presidentene i resten av verden får for seg, eller hva som vil stoppe handelen neste gang? Man er seg selv nok!
Men ressurser, det trenger man. Materie. Kobber fra Kongo, olje fra Angola, jern fra Sør-Afrika. Uten disse råvarene kan man ikke lage verken mobiltelefoner eller fabrikkene som lager dem.
I juli i år er det Focac-møte i Dakar, Senegal. Focac står for Forum on China-Africa Cooperation og avholdes hvert tredje år. Det kan være et av de viktigste møtene å følge med på hvis man vil forstå hvordan framtida ser ut for kapitalismen og geopolitikken. Likevel er det få vestlige aviser som rapporterer fra det.
Nylig var Kinas utenriksminister Wang Yi på en rundreise i Afrika, og ut fra signalene er ikke «dual circulation» så lovende for det afrikanske kontinentet. Kina skal fortsette å produsere på hjemmebane, for hjemmebruk, og er ikke interessert i å utvikle den afrikanske industrien. Afrikanske produkter møter høy toll for eksport til Kina. Afrikas rolle i den kinesiske økonomien forblir den samme som før: eksport av råvarer.
Men hvis Kina blir mer innadvendt, er spørsmålet om Europa og USA vil svare med å trappe opp kampen om råvarene.
Oversatt av Lars Nygaard.