Har det egentlig noe å si for klimaet hvem du stemmer på i september? Fra venstre til høyre lover partiene en grønn framtid i programutkastene sine – det er som om de ideologiske skillene er utvisket. Nylig gikk MDG inn for mer forskning på moderne typer kjernekraft, og selv Frps programutkast snakker om å redusere utslippene. Med et såpass åpent syn og tilsynelatende stor enighet, vil vi endelig kunne ta grep om klimakrisa på alvor. Eller?

Hadde det bare vært så vel. Rett før påske ble det klart at det ikke kom noe bredt klimaforlik i Stortinget, som man fikk til i 2008 og 2012. Klimaminister Sveinung Rotevatn hadde ønsket seg det for klimaplanen som kom i januar. Der står det at utslippene må være halvert i 2030 og null i 2050. Men selv med støtte fra de fleste partiene havarerte forliket fordi verken høyre- eller venstresida kunne garantere flertall på sin egen side – på grunn av nykkene til Frp og Sp.

For Frps grønne skifte eksisterer ikke. Det de vil er stort sett å kjøpe klimakvoter i utlandet, slik at vi kan leve på samme forurensende vis her hjemme. Ikke nok med det: De mener at olje- og gassindustrien må bygges ut og eksporten økes. Til det samme utlandet som skal bruke mindre fossil energi, som kvotene jo bidrar til. Det er klart: Frp har ikke en seriøs klimaplan, de har bare funnet en ny måte å blokkere skikkelige løsninger på.

Senterpartiet, et tidligere grønt parti, gjør noe lignende på venstresida – selv om det er vanskeligere å få øye på. Sps programutkast har mange gode løsninger, som å gjøre transportsektoren klimanøytral, fange og lagre CO2 i sementproduksjon og bruke land- og skogbruk til å lagre mer karbon i jorda og i skogen. Det er strålende, hvis det funker. Men det er der det skurrer.

Sps kongstanke er at naturen løser klimaproblemet for oss, med riktig forvaltning av mennesker. Det betyr at de blant annet vil lagre mer karbon i jorda gjennom landbruket – men de vil også øke matproduksjonen i Norge og satse stort på biodrivstoff. Dessuten vil Sp plante flere trær, men det «skal ikke være i konflikt med arealer som kan brukes til matproduksjon». Det kan bare bety at utvidelsen av land- og skogbruk kommer på bekostning av naturen – med klima som skalkeskjul. Det er symbolpolitikk som ikke bare skader biodiversiteten, men som heller ikke funker som klimaløsning.

«Senterpartiets kongstanke er at naturen løser klimaproblemet for oss»

Ingen vil foreslå å hogge ned en skog for å lagre mer karbon i jorda. På samme måte er det en dårlig idé å plante skog på jord som allerede inneholder mye karbon. Trær er mest synlige, men det er mer karbon lagret i verdens jord enn i atmosfæren og alle planter samlet. Det beste man kan gjøre er å la dette karbonet, for eksempel i myr og gresslandskap, ligge urørt.

Kort forklart er dette fordi mange typer trær lever i symbiose med en type sopp som heter ektomykorrhiza og utveksler næringsstoffer via røttene. Samlivet gjør at treet vokser raskere, men også at det tar opp CO2 lettere enn andre vekster. Mens mengden karbon øker i treet, minker det i jorda. Hvis du planter trær på feil sted, kan CO2-regnskapet slå ut negativt.

Sp ignorerer disse realitetene og hevder at man kan lagre rundt 75 millioner tonn CO2 ved å plante mer skog – mer enn 1,5 ganger Norges årlige utslipp. Selv hvis det stemmer, må du huske at det er spredt utover 80 år. Oljeindustrien slipper ut samme mengde på drøyt fem år. Ville det ikke vært nyttigere å ta tak i den først?

Tja. Der nådde vi saken som har så mye politisk støtte at det ikke trengs forlik: at oljeindustrien skal ha status quo. Med unntak av SV og MDG (og Rødt fram til mars) finnes det ingen exit-plan, ikke engang stans i byggingen av nye plattformer, selv om vi for lengst har funnet mer olje i verden enn det vi trygt kan brenne opp. Hvordan forsvarer partiene det? Med at oljeproduksjonen skal gjøres klimanøytral, som betyr at våre nasjonale utslipp går ned, og se bort fra at mer enn 90 prosent av utslippene skjer i utlandet når olja brennes. Det er som om man bygger et drikkevannsanlegg i en landsby, men ikke gjør noe med kloakken som renner ut i elva.

Vellykket klimapolitikk må få til to ting: Å ta tak i problemet ved kilden, ved å få ned utslippene ned på lavest mulig nivå, og å rydde opp i forurensningen ved å hente CO2 ut av lufta og binde den. Det siste er meningsløst om vi dropper det første. Dessverre har «klima» i Norge for ofte blitt en populistisk unnskyldning for å gjennomføre partiers kjepphester. Ikke la deg lure.