Tirsdag i forrige uke skrev jeg en leder i Klassekampen som advarte mot en mer aggressiv vestlig konfrontasjonspolitikk mot Russland og Kina. Lederen uttrykte også en viss oppgitthet over at sanksjoner, uavhengig av begrunnelse og mål, er et eksklusivt redskap i hendene på politikere og generaler i Washington og Pentagon, fordi USA er verdens sterkeste militærmakt med økonomiske muskler til å presse fram deltakelse fra andre vestlige land. For nasjoner utenfor den vestlige sfæren framstår dette som selvgod, aggressiv sjåvinisme og nasjonalt hovmod, ikke minst på bakgrunn av USAs egen framferd i andre land. De fleste av oss har fremdeles de grusomme amerikanske overgrepene i Abu Ghraib-fengselet i Irak friskt i minne, uten at noen i London, Paris, Berlin eller Oslo overhodet tenkte tanken på å innføre sanksjoner mot landet, som det sto i lederen.