Som kjent er tradisjonen med påskekrim like genuint rotnorsk som den er erkesnål. Mens andre siviliserte folkeslag minnes Jesu oppstandelse i barokke seremonier, klemmer vi oss sammen i trange hytter med hylende barnebarn og gale svigermødre. (Dette er noe jeg har hørt; jeg har aldri vært på påskefjellet.) I eimen av svett ull og ulmende familiekonflikter finner vi roen ved å lese om rituelle seksualdrap på yppige kvinner med en fortid eller fredsommelige landsbyprester som møter sin skaper med en stilett i ryggen. I et terapeutisk perspektiv gir det på en måte mening, men påskekrimmen er et eksotisk fenomen.