KRISEPAKKE: Demokratene krever at Joe Biden inkluderer minstelønn i resten av krisepakka som presidenten vil godkjenne med knapt flertall. FOTO: JIM WATSON, AFP/NTB JIM WATSON
Av Joe Bidens valgkampløfter var få mer sentrale, populære eller konkrete enn å øke USAs minstelønn fra 7,5 til 15 dollar.
Planen – som vil hjelpe minst 30 millioner amerikanere – støttes ikke bare overveldende av demokrat-velgere, men også av 60 prosent av USAs befolkning.
Igjen og igjen gjentok Biden ting som at arbeidere «fortjener nok lønn til å sette mat på bordet og ha tak over hodet uten å måtte ha flere jobber».
Denne uka ga imidlertid Biden på egen hånd planen et potensielt nådestøt og sørget for at en økt nasjonal minstelønn forblir en fjern drøm for millioner av desperate amerikanere.
Økt minstelønn må godkjennes av Senatet. Der sørger visepresident Kamala Harris sin dobbeltstemme for at Demokratene har knappest mulig flertall, 51, mot 50 republikanere.
Det kunne ha vært nok til å stemme økt minstelønn gjennom. Men da må Demokratene bruke en budsjettmekanisme kjent som «budget reconcilation». Den sørger for at lovforslag kan stemmes gjennom med knapt flertall.
Donald Trump brukte ordningen til å stemme gjennom massive skattekutt i 2017. Den har også blitt brukt til å åpne Arktis for oljeboring. Biden, derimot, vil ikke bruke mekanismen for å øke minstelønna. Det betyr at lovforslaget vil trenge 60 stemmer – og dermed så godt som dødt.
Sjokkbeskjeden kom etter at Senatets øverste lovrådgiver forrige helg frarådet å bruke mekanismen for å øke minstelønna. Biden hevder dette betyr at han er bundet på hendene.
Det er ikke sant. 23 demokrater, inkludert Alexandria Ocasio-Cortez og Ilhan Omar, har sendt et brev til Biden og Harris der de peker på at rådet ikke er bindende, og at det finnes historisk presedens for å overse lovrådgiveren dersom presidenten mener situasjonen krever det.
Demokratene krever nå at Biden, gitt den økonomiske krisa, overser rådet og inkluderer minstelønn i resten av krisepakka som presidenten vil godkjenne med knapt flertall. Bernie Sanders, som har frontet minstelønnskampen og nå leder Senatets budsjettkomité, er enig. Han mener det er «tullete» at en ikke-valgt ansatt i Senatet «skal få bestemme hvorvidt 30 millioner amerikanere får lønnsøkning eller ikke». Demokraten Ro Khanna mener Biden godtar «fattigdomslønn for millioner» om han ikke overser rådet.
«Mange frykter en reprise av da Barack Obama forlot valgløfter uten særlig kamp»
Løftet om økt minstelønn – et strukturelt skritt i retning av økonomisk utjevning – var en viktig grunn til at store deler av USAs venstreside stilte seg helhjertet bak Biden i valgkampen.
Ocasio-Cortez har imidlertid pekt på at en økning på 15 dollar allerede er et kompromiss. Men heller ikke dette vil se dagens lys, om ikke Biden skifter kurs. Han unnskylder seg med at det også blant konservative demokrater finnes motstand mot økt minstelønn, og at å putte dette i krisepakka, kan sette hele pakka, med krisesjekker på 1400 dollar, i fare.
Kongressrepresentant Khanna er blant flere som beskriver dette som tomme trusler, og at Biden – om han var villig til å kjempe – ikke vil ha problemer med å piske tvilerne på plass.
Han anklager også Biden for «selektiv institusjonalisme» og peker på at presidenten ikke var opptatt av langt mer bindende regler da han nylig slapp bomber i Syria.
Nylig sa Biden-administrasjonen at de ville «fight our guts out» for å få den omstridte Hillary Clinton-rådgiveren Neera Tanden innsatt som leder for Det hvite hus sitt budsjettkontor.
Som tenketankleder var Tanden kjent for å ta imot enorme pengesummer fra Facebook, Walmart og Gulf-diktaturer. Hun har flørtet med å kutte i velferdsprogrammet Social Security og er kjent for forakt for USAs venstreside.
Denne uka måtte Biden gi tapt også her etter republikansk motstand. Men mange skremmes av at Biden kjempet langt hardere for en upopulær elitefavoritt enn for et populært ønske om å øke minstelønna.
Er minstelønnsfadesen en forsmak på fire år med Biden-nedtur? Biden framstilte seg som en erfaren tautrekker som skulle få ting gjort.
Når han nå isteden utgir seg for å være maktesløs, frykter mange en reprise av da Barack Obama forlot valgløfter uten særlig kamp.
Minstelønnsstriden får også mange til å lure på hvor dyp Bidens støtte til kamp mot ulikhet og fattigdom faktisk er.
Om han ikke vil kjempe for minimal strukturell endring, hva vil han kjempe for da?
UTVIST: EUs ambassadør til Venezuela Isabel Brilhante møter den venezuelanske utenriksministeren Jorge Arreaza på kontoret hans i Caracas i februar. Møtet ble arrangert etter at hun ble erklært som persona non grata av den venezuelanske nasjonalforsamlingen.
FOTO: ARIANA CUBILLOS, AP/NTB Ariana Cubillos
Forrige onsdag ga Venezuelas utenriksminister Jorge Arreaza EUs representant i Caracas 72 timer på å forlate landet og erklærte henne persona non grata. Ordren kom etter at EU innførte sanksjoner mot ytterligere 19 personer i regjeringsapparatet til president Nicolás Maduro. Sanksjonene er «i høyeste grad uakseptable», ifølge Arreaza.
Utvisningen av EU-representanten, portugisiske Isabel Brilhante, vitner om at Brussel nok en gang har forspilt sine sjanser til å endre sin feilslåtte og folkerettsstridige politikk overfor Venezuela. Landet er i dyp økonomisk krise, midt i en pandemi – og sanksjonspolitikken krever beviselig liv. EU makter imidlertid ikke å frigjøre seg fra USAs politikk.
EUs innblanding i Venezuelas indre anliggender blir ledsaget av krav som er grunnlovsstridige. Dette skjedde for eksempel i forbindelse med parlamentsvalget 6. desember.
De siste sanksjonene er nettopp begrunnet i dette valget, som verken EU eller USA har godkjent. EU krevde at valget skulle utsettes, men det ville imidlertid ha stått i strid med landets grunnlov. President Maduro inviterte EU til å sende valgobservatører. Brussel avslo med at tida var for knapp – selv om unionen hadde klart å sende observatører til valget i Bolivia på enda kortere varsel.
Avslaget og kravet om å utsette valget var akkurat det Henrique Capriles, to ganger presidentkandidat for opposisjonsfronten MUD, trengte for å hoppe av valget. Kritikk fra opposisjonen hadde skyllet over ham etter at det ble avslørt at Capriles og Stalin González, leder for partiet Un Nuevo Tiempo, hadde hatt samtaler med myndighetene om å stille til valget – et valg begge mente var nødvendig i situasjonen som Venezuela befant seg i.
EU begrunnet avslaget med at mange opposisjonspolitikere ikke hadde fått stille til valg. Flere av disse hadde imidlertid deltatt i kuppforsøk og ledet voldelige demonstrasjoner. Det kan også nevnes at EU ikke stilte samme krav om at Bolivias president Evo Morales, visepresident Álvaro García og mange MAS-politikere skulle få stille i Bolivias valg samme høst – selv om disse hadde blitt utsatt for et kupp året før.
Før Capriles hoppet av fra valget, langet han ut mot Juan Guaidó, som EU på det tidspunktet fortsatt anerkjente som landets «interimspresident» – en som er president i en overgangsperiode.
Også denne anerkjennelsen var i strid med Venezuelas grunnlov.
Guaidó, som da var leder for nasjonalforsamlingen, utropte seg selv til interimspresident i januar 2019. Dette gjorde han etter å ha påberopt seg artikkel 233, som lister opp grunner for hvordan en president kan «bli permanent utilgjengelig til å fungere».
Men Maduro er i live og har ikke gått av. Høyesterett har ikke fjernet ham fra embetet – noe nasjonalforsamlingen ikke har muligheten til. Han er ikke fysisk eller mentalt utilregnelig, ifølge en medisinsk kommisjon nedsatt av høyesterett med godkjenning av nasjonalforsamlingen. Han har heller ikke blitt stemt ut i et tilbakekallingsvalg eller en folkeavstemning som grunnloven åpner for.
Om nasjonalforsamlingens president, som roterer i januar hvert år, skal ta over – og ikke visepresidenten – skal det holdes valg innen 30 dager. Likevel sluttet altså EU seg til USAs «anerkjenning» av Guaidós grunnlovsstridige proklamasjon.
«FN anerkjenner president Maduro; regjeringen representerer Venezuela i FN»
Siden har manglende fordømmelser fra EU vært en egen føljetong.
I februar 2019 poserte Guaidó med to kjente medlemmer av Los Rastrojos, et paramilitært narkokartell i Colombia, under den høyprofilerte «humanitære karavanen» som skulle krysse grensa til Venezuela med nødhjelp – uten reaksjoner fra EU.
Myndighetene i Venezuela anklaget Guaidó-tilhengere for selv å ha antent to lastebiler. Det tok nesten tre måneder fra da The New York Times skrev om forholdet, til dette ble «akseptert». Men The New York Times lot være å nevne at lastebilene ikke inneholdt nødhjelp, men materialer til å bygge barrikader, slik det framgår av videoer fra grensestasjonen Cúcuta.
Verken USAs visepresident Mike Pence, Colombias president Iván Duque eller Guaidó selv underslo at målet med «den humanitære karavanen» var et forsøk på regimeskifte.EU fordømte heller ikke kuppforsøket 30. april 2019 eller «Operation Gideon» – operetteintervensjonen til det amerikanske leiesoldatfirmaet Silvercorp i mai i fjor som Guaidó og hans krets hadde betalt for med beslaglagte venezuelanske midler i USA.
Brussel holdt på Guaidó inntil Jorge Rodríguez fra regjeringspartiet Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV) ble innsatt som ny president for nasjonalforsamlingen 5. januar i år.
Men selv om EU – i motsetning til USA – nå har droppet Guaidó, har de ikke droppet sanksjonene som stenger Venezuela ut fra internasjonale finansinstitusjoner, eller plyndringen av statlig venezuelansk eiendom som USA og EU står bak.
Igjen slår EUs forvirrende politikk ut i full blomst. FN anerkjenner president Maduro; regjeringen representerer Venezuela i FN. EU og Norge forholder seg til Maduros diplomatkorps – ikke Guaidós utnevnte representanter, som «ambassadør» Venessa Neumann i Storbritannia.
På vegne av EU krevde Spanias statsminister Pedro Sánchez et nytt valg – uten Maduro – etter presidentvalget 20. mai 2018. Sánchez’ partifelle, fra det sosialdemokratiske PSOE, og tidligere statsminister José Rodríguez Zapatero var imidlertid rystet over at opposisjonen vraket opplegget for valget, ifølge El País.
Hvor mange venezuelanske liv skal EUs politikk kreve før Brussel snur i Venezuela?
Unionen har ført – og fører – en motstridende og uforståelig politikk overfor landet. Den står i grell kontrast til den EU har i andre land i Latin-Amerika. Hvor er EUs fordømmelser – og tiltak – overfor Colombia, for eksempel? Der har minst 248 tidligere Farc-soldater blitt myrdet siden fredsavtalen i november 2016. Dette har skjedd i områder der de ikke har beskyttelse eller der hæren ser gjennom fingrene med drapene fordi den fortsatt har forbindelser til paramilitære grupper og narkokartell.
Og hvor er fordømmelsene – og tiltakene – overfor Brasil etter det konstitusjonelle kuppet mot presidenten Dilma Rousseff og ekspresident Lula da Silva, som fortsatt sitter fengslet?
Utkastelsen av EUs representant fører ikke til at EU endrer politikk eller hever sanksjonene, fastholder Nabila Massrali, talsperson for EUs utenrikssjef Josep Borrell. Nykolonialismen sitter hardt i.
Elektrifisering av norsk sokkel gir global og nasjonal reduksjon av CO2-utslipp, skriver Erik Lindeberg.
Erik Lindeberg
MANGE KLIMAMARSJER I EN JAFS: Elektrifisering av sokkelen tilsvarer det å legge ned et 1500 MW kullkraftverk, skriver forfatteren. Her ser vi klimaaktivister fra gruppa «Ende Gelaende» som demonstrerer mot et kullkraftverk i Niederaussem vest i Tyskland. FOTO: INA FASSBENDER, AFP/NTB INA FASSBENDER
Det klart største CO2-utslippet i Norge er knyttet til olje- og gassproduksjonen. Mesteparten av CO2-en kommer fra produksjon av kraft som forgår med nesten 200 gassturbiner. Med noen få unntak er dette kraftproduksjon med svært lav virkningsgrad, i gjennomsnitt cirka 30 prosent. Et vanlig gasskraftverk, hvor varmen fra turbineksosen brukes til å drive en dampturbin, kan gi en virkningsgrad på opptil 60 prosent. Grunnen til den lave virkningsgraden er ikke bare den dårlige utnyttelsen av eksosvarmen, for mange av turbinene kan i teorien ha høyere virkningsgrad enn 30 prosent. Det oppnås bare når turbinen har gunstig belastning, hvilket er langt fra tilfelle på sokkelen. Det er installert langt større kapasitet enn det daglige behovet som varierer over tid, og ofte går turbinene på lav last. De fleste turbiner er ombygde jetflymotorer. Uten store lyddempere på inn- og utløp i tillegg til filter på innløpet, er det umulig å arbeide på plattformene. Dette minsker også virkningsgraden.
Denne kraftproduksjonen tilsvarer kraften fra et 1500 MW kullkraftverk. Det er ikke bare størrelsen på CO2-utslippet som gjør sammenlikningen rettferdig, men også hvor mye CO2 som slippes ut per kWh. Et moderne kullkraftverk (USC) kan ha et utslipp på noe under 700 gCO2/kWh, mens utslippet på sokkelen sannsynligvis er noe større enn dette i gjennomsnitt.
Forslaget om en storskala elektrifisering av sokkelen med vannkraft fra land ble lagt fram av forskere fra Sintef for over 30 år siden som ett av flere bidrag til å redusere norske klimagassutslipp. Det ble møtt med sterk motstand fra oljeindustrien. Særlig oljeindustriens interesseorganisasjon (OLF, nå Norsk Olje og Gass), Statoil og Phillips gikk i spissen i angrepet på ideen. Sterke politiske og økonomiske krefter hadde den gang planer om å bygge en rekke gasskraftverk i Norge som en del av den generelle kraftforsyningen i landet. Fylkesordførere drev kappløp om å sikre at kraftverkene skulle bygges i nettopp deres fylke, gjennom lobbyvirksomhet og ved å love gode betingelser til utbyggerne.
Kampen mot gasskraftverk i Norge var den viktigste klimapolitiske kampsaken mellom 1988 og 2007, som forenet miljøbevegelsen med partiene på venstresiden og i sentrum. Denne kampen førte blant annet til at Kjell Magne Bondevik ble felt i 2000 fordi han krevde at dersom det skulle bygges gasskraft i Norge, så måtte denne ha CO2-rensing. Dette var den første regjeringskrise på klimapolitisk grunnlag og var en særdeles ærefull avgang og tilsvarende skamfullt for Arbeiderpartiet og Høyre.
Gasskraftstriden gjorde også at det ble oppmerksomhet om den eksisterende, ineffektive gasskraften på sokkelen. Ideen om elektrifisering modnet etter hvert til tross for heftig motstand fra oljeindustrien.
Alliansene for og mot elektrifisering har skiftet. Miljøbevegelsene er nå splittet, Rødt støttet elektrifisering fram til 2017, men er nå motstandere. Frp har historisk vært og er fortsatt motstandere, men ikke mer enn at de administrerte elektrifiseringen av Utsirahøyden da de tapte den saken i Stortinget. MDG har også sluttet seg til motstanden. Høyre har gått andre veien. Det er merkelig å se partier som kjempet mot norske gasskraftverk i flere år, nå forsvarer fortsatt bruk av gasskraftverk som gir mange ganger større utslipp enn de nå nedlagte gasskraftverkene på land. Det er dessuten ren dobbeltmoral og opportunisme at politikere som er for høye CO2-avgifter som virkemiddel, er mot at avgiften faktisk virker når det gjennomføres effektive klimatiltak. På den andre siden er det nå klimadirektøren i Norsk Olje og Gass og Høyres Olje- og Energiminister som nekter å resignere i klimakampen. De forsvarer det viktigste klimatiltaket som kan gjøre at Norge skal ha noen som helst mulighet til å oppnå en målsetting på 50 prosent reduksjon av utslippene innen 2030.
Innføringen av CO2-avgift på sokkelen i 1991 medførte et klimaskifte i striden om elektrifisering. Direktørene i Statoil og Hydro skrev innlegg i avisene hvor de gikk til kamp mot klimatiltak generelt og CO2-avgiften spesielt. Shell, som var utbygger av Trollfeltet, var den første som viste mer pragmatisme. Da CO2-avgiften ble innført, la de bort planen om å forsyne Trollfeltet med gasskraft, og da feltet kom i drift i 1996 ble kraftbehov dekket med vannkraft fra land. Kraftoverføringen fra land har seinere blitt forsterket og modernisert. Avgiften fikk også en rekke andre konsekvenser, som for eksempel redusert fakling og mer effektiv gasstransport. Det meste kjente resultatet var at det første CO2-lagringsprosjekt ble igangsatt. Fra og med 1996 ble en million tonn CO2 per år injisert i et vannfylt underjordisk reservoar fra Sleipner A-plattformen.
I dag er CO2-kostnaden for å slippe ut CO2 på sokkelen 935 kr/tonn inklusive kvotepris og norsk CO2-avgift. Det er høyere enn kostnaden for de fleste elektrifiseringsprosjektene på sokkelen. Om ni år er CO2-kostnaden på sokken sannsynligvis på over 2500 kr/tonn. Det vil dekke kostnaden for også de dyreste prosjektene. Dette er heller ikke dyrere enn de fleste prosjektene for å redusere utslippene fra landbasert industri ifølge regjeringens «Klimakur».
Da forskerne i sin tid la fram forslaget om elektrifisering tenkte de at dette skulle gjøres med store samordnede elkraftsystem fordi dette ville være billigst. I stedet kom det i stedt noen mindre enkeltstående prosjekt. Slik har det vært helt fram til elektrifiseringen av Utsirahøyden da det ble laget en samordnet plan for flere felt.
Det foreligger planer om ytterligere elektrifisering og noen av disse blir sannsynligvis gjennomført, men det er områder og på sokkelen hvor oljeindustrien går med bremsene på. Det gjelder for eksempel den sørlige Nordsjøen, Tampen og Norskehavet. Uten ytterligere politisk press, er det fare for at vi ikke blir kvitt de store CO2-utslippene fra disse områdene.
Fordelene med elektrifisering er ikke bare reduserte klimagassutslippene fra turbinene. Helelektrisk kraft forbedrer driften av prosessene på installasjonene. Noen av turbinene har vært koblet direkte til vannkompressorer og gasskompressorer. Dette gir særdeles dårlig utnyttelse av energi, og dårlig regulering i forhold bruk av elektriske moter. Elektrifisering innebærer derfor også energisparing. Mer stabil drift gir også mindre fakling av gass som er en annet betydelig kilde til CO2-utslipp. På Valhall har faklingen blitt redusert med 80 prosent etter at plattformen ble elektrifisert i 2013. De største feltene med gassturbiner har 13 til 75 ganger mer fakling per produsert enhet enn Johan Sverdrup, som er elektrifisert. Det tyder på at det foregår produksjonsfakling på disse feltene. Det betyr at gassen som oljen inneholder, brennes av dersom det er problemer med å håndtere gassen, i stedet for å stoppe oljeproduksjonen og fortsette etter at problemene er løst. Selskapene taper mer på å utsette oljeproduksjonen noe, enn tapet på å brenne gass. Produksjonsfakling er forbudt i Norge. Gasshåndteringen er mye enklere på elektrifiserte plattformer hvilket gir mindre driftsproblemer. Andre fordeler med elektrifisering er mindre støy, bedre sikkerhet og arbeidsforhold for oljearbeiderne.
En av de viktigste mytene som har bitt seg fast, er at den gassen vi ikke forbrenner på sokkelen blir eksportert og brukt i andre land, og gir like store CO2-utslipp der. Dermed skulle den globale effekten være null.
Det er ingenting ved omsetningen av olje og gass som gjør at de ikke følger markedsmekanismene over tid. Dersom etterspørselen av olje og gass synker, synker også produksjonen. Dersom etterspørselen av gass på sokkelen synker, får det samme effekt. For at Norge skal kunne øke sin eksport, må det være en kjøper i andre enden av røret som ønsker å kjøpe mer norsk gass.
«De som mener at ‘gassen blir brent likevel’, har blitt klimakampens nihilister»
Det finnes ingen mystiske mekanismer som gjør at gassen tyter ut på nye markeder fordi vi slutter å brenne gassen i turbiner. Norge har bremset eksporten av gass siden juli 2019 fordi markedsprisen har vært for lav. I 2020 var gassprisene enda lavere, og eksporten har sunket jevnt siden 2017. Cirka 30 prosent av den norske gassen blir reinjisert i oljereservoarene, hvor den også har verdi. Hvor mye som reinjiseres vil være avhengig av prisen på gass. Når et gassfelt er «tømt» vil det fremdeles finnes gass igjen i reservoaret. Hvor mye av denne som det lønner seg å ta opp og hvor mye som vil være igjen, vil bestemmes nettopp av etterspørselen. Noe forenklet kan argumentet faktisk snues: Selv om vi minsker forbrenningen av gass i Norge, greier vi ikke å selge en eneste kubikkmeter mer gass til markedene. Eventuelle kjøpere av gass i Europa må tenke seg tenker seg om to ganger før de kjøper mer gass. Riktignok er prisen nå lav, men høy pris på CO2-kvoter (cirka 370 kr/tonn) gjør at CO2-kostnaden ved å bruke gass nærmer seg selve prisen på gass.
Argumentet er like smart som å si at det ikke hjelper å sykle eller gå i stedet for å kjøre bil, fordi oljen vi sparer blir brukt et annet sted i verden. Likeledes vil det selvfølgelig da være meningsløst å elektrifisere transportsektoren, og tog og busser som går på diesel blir da like klimavennlig som elektriske kjøretøy. Kunstgjødselsprodusenten Yara har planer om å elektrifisere ammoniakkproduksjonen ved å slutte å bruke fossil våtgass og gå over til elektrisk produksjon av hydrogen som første steg i prosessen. Dette blir ikke heller noe klimatiltak for dem som framfører argumentet «gassen blir brent likevel». Da blir alle tiltak for å erstatte fossile brensel meningsløse. De som framfører argumentet, har blitt klimakampens nihilister.
Dersom det likevel var slik at gassen vi sparer i Norge fører til en like stor økt eksport, vil de globale utslippene likevel minske. Grunnen er at den gassen vi eksporter til for eksempel Tyskland og England, i all hovedsak blir brukt til to formål: gasskraft og varme ved direkte forbrenning. Dette gir mindre CO2-utslipp per kWh fordi både disse gasskraftverkene og varmekjelene utnytter energiinnholdet mye bedre enn gassturbinene på sokkelen. Mens nordsjøturbinene gir et utslipp på mer enn 700 gCO2/kWh er utslippene fra kjelene på 230 g CO2/kWh og fra gasskraftverkene 350 gCO2/kWh. Denne energien vil i sin tur fortrenge kraft med mer utslipp, hvilket de tre siste årene i all hovedsak har vært kullkraft. I både England og Tyskland er fornybar kraft nå større enn fossil kraft. De siste tiårene har naturgass, og særlig fornybar kraft erstattet kullkraft.
Selv om vi må importere all kraften for å elektrifiser plattformene, så vil det «globale» utslippet likevel mer enn halveres fordi CO2-fotavtrykket på importert kraft var på bare 280 g CO2/kWh i 2019 ifølge NVE. Ingen slike «globale» argumentering mot elektrifiseringen er derfor riktige.
Jeg skrev «globalt» i anførselstegn fordi hvert land er ansvarlig bare for sine egne utslipp mens det globale målene forhandles i internasjonale avtaler under FNs rammeverk UNFCCC. Derfor er det irrelevante for hvert enkelt land å beregne den globale effekten av sine tiltak. Dette er grunnlaget for det internasjonale klimaarbeidet som har resultert i for eksempel Kyoto- og Parisavtalen som nå 190 stater har ratifisert. Argumentet «gassen blir brent likevel» er altså ikke bare feil, men det er i tillegg irrelevant i det internasjonale arbeidet mot klimaforandringer. Norske myndigheter ynder å framstille seg på pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene, men Norge kommer å ha liten troverdighet der fordi vi nå har høyere utslipp per innbygger en både England og Tyskland og hele EU. Norge bør ta fatt på egne utslipp og bekymre seg mindre for utslippene i mottakerlandene for norsk gass. De ser ut å greie seg langt bedre.
Å elektrifisere olje- og gassproduksjonen vil kreve cirka 14 TWh kraft, som tilsvarer det vi eksporterer i et gjennomsnittsår. Det er mange andre gode klimatiltak som kan trenge ren elektrisk kraft, men det er ingen andre tiltak som gir større reduksjoner per kWh.
Noen vil innvende at det er bortkastet å elektrifisere en industri som likevel vil fases ut. Selv om det ikke vedtas en eneste ny utbygging, vil det likevel bli produsert store mengder olje i gass i over 20 år. Når feltene til slutt stenges ned, vil kraften være tilgjengelig for den industrien vi vil trenge for å erstatte oljearbeidsplassene. Investeringen er uansett ikke bortkastet. Kablene som forsyner plattformene med elkraft, kan brukes til å transportere kraft fra nye vindkraftparker som kan plasseres på de gamle oljefeltene og bidra ytterligere til overgangen til klimavennlig produksjon.
