Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Når havvind lanseres som ‘den nye olja’, skjer det uten tanke for fiskeriet og tilknyttede lokalsamfunn.

Skal vi rasere kysten vår?

UTE AV ØYE, UTE AV SINN? Store og omfattende vindkraftanlegg i kystlinjen vil skape store konflikter med fiskeri, og vil være ødeleggende for framtidige satsinger innen naturbaserte næringer, skriver Synne Bjørbæk. Her ser vi en offshore vindmølle bli fraktet. FOTO: ØYVIND HAGEN, EQUINOR/AFP/NTB OEYVIND HAGEN

De store havvindprosjektene som er planlagt langs kysten av Norge er i ferd med å ta over noen av fellesskapets mest verdifulle arealer. Planlagte prosjekter i Nordsjøen og langs kysten nordover selges inn som en klimavennlig erstatning for arbeidsplasser som kan gå tapt i olja de neste årene. Ute av øye, ute av sinn har preget debatten, og det ser ut som om de fleste partiene har kjøpt fremtidsvisjonen om et nytt industrieventyr på norsk sokkel.

Vindindustrien har jobbet langsiktig for påvirke beslutningstakere til å etablere subsidieordninger som kan gjøre havvind lønnsomt for investorene. Nå ser det ut til at dette faller på plass, med petroleumsskatt og gunstige tilskudd fra Enova og Nox-fondet. Dette innebærer at om lag 90 prosent av utbyggingskostnadene finansieres av fellesskapets midler.

En rekke selskaper vurderer eller planlegger konkrete utbyggingsprosjekter i norske kyst og havområder. Blant dem er kanadiske Enbridge, Agder Energi, oppkjøpsfondet HitecVision, italienske Eni, Equinor, Statkraft, Aker Offshore Wind og Siemens. Samlet legges det til rette for en utbygging av inntil 4,5 GW, noe som tilsvarer omkring 50 anlegg av typen Hywind Tampen – en vindpark som legger beslag på elleve kvadratkilometer på havoverflaten og om lag 22,5 kvadratkilometer på sjøbunnen.

Mens vannkrafta eies av fellesskapet, er det ingenting som hindrer kapitalistiske selskaper i å profittere på vindkrafta. Derfor er det verdt å minne om den norske suksesshistorien som er årsaken til at vannkrafta ikke er i utenlandske hender i dag, men i mer enn hundre år har gitt grunnlag for arbeidsplasser i fastlandsindustri, lys i husan og penger i felleskassa. Dette skyldes ikke flaks, men et gjennomtenkt rettslig rammeverk, hjemfallsretten og et skatteregime som sikra at verdiene kom fellesskapet til gode.

Med de planlagte havvindutbyggingene får vi nærmest et motsatt regnestykke: samfunnet betaler utgiftene mens investorer håver inn fortjenesten – og innbyggerne kan vente seg påslag i strømregninga. Utsiktene til privat lønnsomhet er derfor lovende, mens samfunnsmessig lønnsomhet er det verre med. Havvind er fem ganger så dyr som vannkraft, anleggene har kort levetid, og er utrangerte etter 15–20 år. Når havvind lanseres som «den nye olja» eller «den nye vannkrafta» kunne det derfor ikke vært lengre fra sannheten. Det kan minne om velferdsprofitørers tro på egen verdiskaping.

«Fiskerne erfarer at de er i ferd med å bli stengt ute fra viktige fiskefelt.»

Et annet spørsmål som melder seg er, ser beslutningstakere i storbyene kysten som et uoppdaga land? Det fremstår som om fiskerne og arbeidsplasser og lokalsamfunn knytta til fiskeriene knapt blir verdiget en tanke. Men når ble det å gi noen få snevre interessenter nærmest enerett til store deler av fellesskapets ressurser god ressursforvaltning? De foreslåtte havvindutbyggingene kan vise seg å påføre de marine økosystemene ubotelig skade. Som Fiskarlaget påpeker: bygging av såpass mye vindkraft til havs vil ikke kunne skje uten store konflikter med fiskeri. Vindkraftverk til havs må som regel plasseres på relativt grunt vann fordi de skal forankres og kables. Slike grunner vil ofte være sammenfallende med våre aller beste fiskebanker og gyteområder.

Det er da også knyttet store arealkonflikter til alle de 15 områdene som er utredet i Strategisk konsekvensutredning fra 2010. Konfliktene står i kø blant annet ved Utsira, Hywind Tampen, Træna, Sørøya, Gimsøy, Nordmela, Mørekysten, Frøyagrunnene og Stadhavet. Fiskerne erfarer at de er i ferd med å bli stengt ute fra viktige fiskefelt – samtidig holdes de utenfor beslutningsprosessene.

Store og omfattende vindkraftanlegg i kystlinja vil også være ødeleggende for fremtidige satsinger og muligheter innen naturbaserte næringer, økoturisme og friluftsliv. Mange av disse næringene gir store samfunnsmessige ringvirkninger og utgjør en bærebjelke i en rekke lokalsamfunn. De fleste foreslåtte industriområdene ligger nært land og anleggene vil bli sterkt visuelt dominerende for store deler av kystlandskapet. Hele døgnet vil kraftige refleksblink fra et stort område ødelegge naturopplevelser både fra land og fra båt.

At enkelte miljøer i næringslivet ivrer for dette er ikke så overraskende, men at også deler av Rødt, mitt eget parti, kan fremme denne typen virksomhet er for meg uforståelig. Foran Rødts landsmøte er dette et av de største stridstemaene. I 2019 var vi det første partiet som vedtok et nei til vindkraft på land. Vi er mange som håper at landsmøtet denne gangen vil sette foten ned for vindkraft både til havs, på land og i fjæra.

Norge forvalter noen av verdens viktigste fiskebestander. Vi tar opp millioner av tonn fisk som genererer milliarder i inntekter hvert eneste år. Fisken har gjennom generasjoner bygd landet. En miljøvennlig og evigvarende ressurs – om den forvaltes med vett.

Har vi råd til sette denne rikdommen i spill?