Demokratisk blindsone?

HORISONTTormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole.2. mars 2021

AMERIKANSK NÆRVÆR: Amerikanske bombefly landet i forrige uke på Ørlandet hovedflystasjon. Det er et paradoks at stadig mer av sikkerhetspolitikken bestemmes i hemmelige prosesser samtidig som vi eksponeres mer og mer for stormaktsrivalisering i nord, skriver artikkelforfatteren. FOTO: OLE MARTIN WOLD, NTB Ole Martin Wold

Hvorfor må Stortinget informeres bak lukkede dører når amerikanske bombefly skal øve med det norske luftforsvaret på Ørlandet? Hvorfor er de åpne trusselvurderingene fra etterretningstjenesten så blottet for analyse? Og hvorfor ender leserne av Forsvarsdepartementets langtidsplan for Forsvaret opp med flere spørsmål enn svar? For eksempel om hvorfor forsvaret av landet endres fra verneplikt og totalforsvar til bilaterale forsvarsavtaler med USA?

Eller hvorfor får vi mer og ikke mindre sikkerhet når antall amerikanske støttepunkter i norske lokalsamfunn øker?

I en av verdenshøyest utdannede befolkninger er ikke dette nerdete spørsmål. Snarere er de uttrykk for en allmenn undring som viser at sikkerhets- og forsvarspolitikken ikke er som andre politikkområder. For akkurat dette området berører sikkerheten til hver og en av oss. Dermed er det paradoksalt at stadig mer av politikken her forsvinner inn bak lukkede dører samtidig som befolkningen eksponeres mer og mer for stormaktsrivalisering i nord.

Utad kommuniserer myndighetene med vage ord og intetsigende uttrykk, forsikringer som vanskelig lar seg fylle med konkret innhold. Som at vestlig opptrapping bare er svar på russisk opptrapping, og at norsk politikk er åpen og forutsigbar. Men all bruk og planlegging med militære styrker, enten de er norske eller allierte, er kontroversielle former for politisk kommunikasjon. Overfor USA og Nato i vest, og overfor Russland i øst. Og overfor en norsk sivilbefolkning som opplever at egne nærområder blir stadig viktigere. Ikke minst som springbrett for amerikanske styrker, som på vegne av norske myndigheter skal sørge for at Nord-Norge ikke ender opp bak russiske forsvarslinjer om det verste skulle skje.

Kanskje er det en klok strategi. Kanskje er den uklok. Kanskje har myndighetene ikke annet valg siden politikerne nekter å bruke mer penger på et norsk forsvar som kunne gjort mer av jobben selv.

Manglende åpenhet rundt allianseintegrasjon med USA og Nato kan imidlertid bli innenrikspolitisk vanskelig. Dette er fordi samfunnets forventning om innsyn og kontroll med hva som skjer bak de lukkede dørene, skjerpes. Årsaken til sivilsamfunnets årvåkenhet er enkel: det finnes ikke andre politiske virkemidler enn militære styrker som er bedre egnet til å framkalle frykt, engstelse og usikkerhet. Ikke minst i en sivilbefolkning som i økende grad eksponeres for amerikanske bombefly og russiske missiløvelser utenfor Finnmarkskysten. Dermed er det heller ingen andre politikkområder hvor det er viktigere med mer åpenhet og mer folkelig forankring enn i sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Men åpenhet rundt statens mest dramatiske virkemidler er under press. Først og fremst fra et innenrikspolitisk landskap der konsensustradisjonen mellom de to styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, står sterkt. På vegne av nasjonen søker de to partiene stabilitet og forutsigbarhet. Å skape ro rundt en norsk strategi som balanserer mellom amerikanske og russiske sikkerhetshensyn, har vært selve merkevaren i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Følgelig sitter det langt inne å risikere opprivende debatter om hvordan de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk skal praktiseres. Mellom det å være en god alliert i vest, og en god nabo i øst. Det må nemlig ikke skapes tvil om norske standpunkter – for dette vil kunne utløse motreaksjoner i så vel Washington D.C., som i Moskva og i Brussel. Å avgrense uenigheten til mindre viktige spørsmål blir derfor en viktig kommunikasjonsstrategi. Som at Hæren trenger flere helikoptre, eller at antall teknikere i Luftforsvaret må økes.

«Hvorfor er de åpne trusselvurderingene fra etterretningstjenesten så blottet for analyse?»

Dette gir politikerne pusterom fordi de strategisk viktige spørsmålene blir lagt i bero. Avvikende meningsytringer og debattutspill om hvorvidt USA og Nato brukes på måter som gir mer eller mindre sikkerhet, kan nemlig få konsekvenser. USA og Russland vil raskt tolke bevegelsene i den norske debatten på eget vis, og eventuelt følge opp med korrigerende tiltak.

Russland vil for eksempel kunne øke presset mot norske myndigheter, blant annet gjennom forsøk på å trenge en kile inn i det nære samarbeidet med USA og Nato. De sovjetiske forsøkene på å oppnå et norsk-russisk felleseie på Svalbard og i Barentshavet på 1940- og 50-tallet er eksempler på dette.

USA på sin side vil kunne stille spørsmål om Norges vilje til fortsatt å stå med rak rygg i forsvaret av den vestlige verdensorden. Og i spørsmålet om å være Nato i nord. Dermed kan presset på Norge øke fordi randstaten i nord må holdes inne i USA-folden slik at Alliansen står samlet bak avskrekkingen av Russland. Slik hindres uforutsigbare appeacement-strategier med brubygging og lavspenning på Natos nordflanke, vil mange mene.

Men også statsforvaltningen har egeninteresser i hemmelighold.

Ikke minst ettersom stormaktsrivaliseringen tiltar og Norges strategiske tomteverdi øker for både USA og Russland. Riksrevisjonen fant for noen få år tilbake klare bevis på en mer uformell saksbehandling i embetsverket «med siktemål å unngå offentlighet». Riksrevisoren selv, Per-Kristian Foss, hevdet at det hadde utviklet seg «en redselskultur for åpenhet». Dette gjaldt særlig i måten reglene for arkivering av offentlige dokumenter ble praktisert på. For som han sa: «Når dokumentene ikke blir arkivert, blir de heller ikke journalført, og muligheten for innsyn blir ikke reell». Dermed forsvinner også muligheten til et opplyst, nyansert og meningsfullt ordskifte blant innbyggerne. Ikke minst på saksfelt som berører oss alle ettersom tomteverdien stiger, og lokalsamfunn langs kysten blir viktigere brikker i amerikansk og russisk forsvarsplanlegging.

Dermed svekkes også muligheten til føre kontroll med myndighetenes vurderinger. Dette gjelder særlig i de vanskelige spørsmålene om hva som egentlig er norske interesser i nord. Og enda vanskeligere: hvordan disse interessene kan sikres når den nye kalde krigen tiltar i styrke. Er det gjennom mer avskrekking av Russland, eller kanskje gjennom mer beroligelse? Kanskje gjennom mer invitasjon av amerikanske styrker, eller gjennom mer avskjerming av allierte bombefly og ubåter?

I 2017 viste Riksrevisjonen uansett at en tredel av avslagene på offentlighetens dokumentinnsyn manglet et «rettslig holdbart grunnlag». Sammen med Justis- og beredskapsdepartementet var det Forsvarsdepartementet som var verst i klassen; her unntok embetsverket nærmere halvparten av sine journalførte dokumenter fra offentlig innsyn på forhånd.

Hemmeligholdet slår dessverre inn i folkevalgte organer, og bidrar paradoksalt nok til å undergrave de demokratiske verdiene vi selv går i bresjen for når Russland kritiseres. Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget praktiseres på en strengere måte. Ifølge tidligere Venstre-leder, Trine Skei Grande, har det utviklet seg en praksis der det kun er partilederne i utenriks- og forsvarskomiteen som informeres. Dette er uheldig all den tid det egentlig var hele Stortinget som skulle vært til stede. Ingen taper mer på slike demokratiske blindsoner enn myndighetene selv, som dermed mister muligheten til å forankre egen politikk i et folk som både er opplyste og velutdannede. Og som forstår hvor skoen trykker når det strammer seg til, og landet utsettes for fare. Åpenhet skaper tillit, og tillit skaper samhold.

Dette er det beste forsvaret i en ny kald krig der informasjon og våpen går hånd i hånd.

Når havvind lanseres som ‘den nye olja’, skjer det uten tanke for fiskeriet og tilknyttede lokalsamfunn.

Skal vi rasere kysten vår?

KronikkSynne Høyforsslett Bjørbæk, fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland, sentralstyremedlem2. mars 2021

UTE AV ØYE, UTE AV SINN? Store og omfattende vindkraftanlegg i kystlinjen vil skape store konflikter med fiskeri, og vil være ødeleggende for framtidige satsinger innen naturbaserte næringer, skriver Synne Bjørbæk. Her ser vi en offshore vindmølle bli fraktet. FOTO: ØYVIND HAGEN, EQUINOR/AFP/NTB OEYVIND HAGEN

De store havvindprosjektene som er planlagt langs kysten av Norge er i ferd med å ta over noen av fellesskapets mest verdifulle arealer. Planlagte prosjekter i Nordsjøen og langs kysten nordover selges inn som en klimavennlig erstatning for arbeidsplasser som kan gå tapt i olja de neste årene. Ute av øye, ute av sinn har preget debatten, og det ser ut som om de fleste partiene har kjøpt fremtidsvisjonen om et nytt industrieventyr på norsk sokkel.

Vindindustrien har jobbet langsiktig for påvirke beslutningstakere til å etablere subsidieordninger som kan gjøre havvind lønnsomt for investorene. Nå ser det ut til at dette faller på plass, med petroleumsskatt og gunstige tilskudd fra Enova og Nox-fondet. Dette innebærer at om lag 90 prosent av utbyggingskostnadene finansieres av fellesskapets midler.

En rekke selskaper vurderer eller planlegger konkrete utbyggingsprosjekter i norske kyst og havområder. Blant dem er kanadiske Enbridge, Agder Energi, oppkjøpsfondet HitecVision, italienske Eni, Equinor, Statkraft, Aker Offshore Wind og Siemens. Samlet legges det til rette for en utbygging av inntil 4,5 GW, noe som tilsvarer omkring 50 anlegg av typen Hywind Tampen – en vindpark som legger beslag på elleve kvadratkilometer på havoverflaten og om lag 22,5 kvadratkilometer på sjøbunnen.

Mens vannkrafta eies av fellesskapet, er det ingenting som hindrer kapitalistiske selskaper i å profittere på vindkrafta. Derfor er det verdt å minne om den norske suksesshistorien som er årsaken til at vannkrafta ikke er i utenlandske hender i dag, men i mer enn hundre år har gitt grunnlag for arbeidsplasser i fastlandsindustri, lys i husan og penger i felleskassa. Dette skyldes ikke flaks, men et gjennomtenkt rettslig rammeverk, hjemfallsretten og et skatteregime som sikra at verdiene kom fellesskapet til gode.

Med de planlagte havvindutbyggingene får vi nærmest et motsatt regnestykke: samfunnet betaler utgiftene mens investorer håver inn fortjenesten – og innbyggerne kan vente seg påslag i strømregninga. Utsiktene til privat lønnsomhet er derfor lovende, mens samfunnsmessig lønnsomhet er det verre med. Havvind er fem ganger så dyr som vannkraft, anleggene har kort levetid, og er utrangerte etter 15–20 år. Når havvind lanseres som «den nye olja» eller «den nye vannkrafta» kunne det derfor ikke vært lengre fra sannheten. Det kan minne om velferdsprofitørers tro på egen verdiskaping.

«Fiskerne erfarer at de er i ferd med å bli stengt ute fra viktige fiskefelt.»

Et annet spørsmål som melder seg er, ser beslutningstakere i storbyene kysten som et uoppdaga land? Det fremstår som om fiskerne og arbeidsplasser og lokalsamfunn knytta til fiskeriene knapt blir verdiget en tanke. Men når ble det å gi noen få snevre interessenter nærmest enerett til store deler av fellesskapets ressurser god ressursforvaltning? De foreslåtte havvindutbyggingene kan vise seg å påføre de marine økosystemene ubotelig skade. Som Fiskarlaget påpeker: bygging av såpass mye vindkraft til havs vil ikke kunne skje uten store konflikter med fiskeri. Vindkraftverk til havs må som regel plasseres på relativt grunt vann fordi de skal forankres og kables. Slike grunner vil ofte være sammenfallende med våre aller beste fiskebanker og gyteområder.

Det er da også knyttet store arealkonflikter til alle de 15 områdene som er utredet i Strategisk konsekvensutredning fra 2010. Konfliktene står i kø blant annet ved Utsira, Hywind Tampen, Træna, Sørøya, Gimsøy, Nordmela, Mørekysten, Frøyagrunnene og Stadhavet. Fiskerne erfarer at de er i ferd med å bli stengt ute fra viktige fiskefelt – samtidig holdes de utenfor beslutningsprosessene.

Store og omfattende vindkraftanlegg i kystlinja vil også være ødeleggende for fremtidige satsinger og muligheter innen naturbaserte næringer, økoturisme og friluftsliv. Mange av disse næringene gir store samfunnsmessige ringvirkninger og utgjør en bærebjelke i en rekke lokalsamfunn. De fleste foreslåtte industriområdene ligger nært land og anleggene vil bli sterkt visuelt dominerende for store deler av kystlandskapet. Hele døgnet vil kraftige refleksblink fra et stort område ødelegge naturopplevelser både fra land og fra båt.

At enkelte miljøer i næringslivet ivrer for dette er ikke så overraskende, men at også deler av Rødt, mitt eget parti, kan fremme denne typen virksomhet er for meg uforståelig. Foran Rødts landsmøte er dette et av de største stridstemaene. I 2019 var vi det første partiet som vedtok et nei til vindkraft på land. Vi er mange som håper at landsmøtet denne gangen vil sette foten ned for vindkraft både til havs, på land og i fjæra.

Norge forvalter noen av verdens viktigste fiskebestander. Vi tar opp millioner av tonn fisk som genererer milliarder i inntekter hvert eneste år. Fisken har gjennom generasjoner bygd landet. En miljøvennlig og evigvarende ressurs – om den forvaltes med vett.

Har vi råd til sette denne rikdommen i spill?

«Hydros viktigste stakeholdere er de ansatte». Det sa konsernsjef Hilde Merete Aasheim like etter at hun fikk jobben. Nå står hun foran en avgjørelse som kan kaste nærmere tusen ansatte ut av konsernet: Om Hydro skal selge valseverkene sine. På Karmøy og Holmestrand vil dette si ansatte som til sammen har 10.000 år med Hydro-ansiennitet. Det handler ikke bare om blodtrimmede valseverk som har tjent penger nærmest hver dag siden 1967, men også om Hydros fremtid som industripolitisk aktør.

«Kom dere ut av kontoret mitt, jeg finner meg ikke i at Hydro-lakeier tropper opp som nyttige idioter for konsernledelsen!». Dette var Torbjørn Berntsens beskjed til tillitsvalgte på besøk. Den ene fra AKP-ml. Han likte dårlig å bli kalt lakei av en sosialdemokrat.

Hydros fagligpolitiske og næringspolitiske reise fra den gang har vært formidabel. På begynnelsen av 2000-tallet tok samfunnsøkonomer til orde for å stenge ned norsk prosessindustri og eksportere kraften i stedet. Spol frem til 2012 og løsningen på CO2-kompensasjon. Den rødgrønne regjeringen haler i havn ordningen som får enorm industriell slagkraft. Aluminiumsverket på Husnes reddes fra total nedstenging og i Sunndal får vi etter hvert full drift igjen. På Karmøy snakkes det for første gang høyt om et nytt pilotanlegg. Spol videre frem til 2017, og Erna Solberg står sammen med Angela Merkel og skryter av Hydros åpning av den nye fabrikken i Tyskland.

Den største industrielle investeringen på 17 år kommer på Karmøy. Hele det politiske miljøet jubler for syvmilsteget Norge tar inn i det grønne skiftet. Med kraftig støtte fra Enova. Erna Solberg åpner fabrikker og Bjørnar Moxnes legger ut bilder av seg selv sammen med Hydro-tillitsvalgte med hjelm. Alle er enige om at norsk prosessindustri er sentral i veien mot det grønne skiftet. Industrien skaper gode arbeidsplasser og driver frem teknologi landet vårt trenger.

«Sirkulærøkonomiens fremtid sikres ikke av private equity-fond»

I dag står Aasheim og Hydro i fare for kvittere ut de politiske seirene med å selge den grønneste delen av konsernet til utenlandske eiere eller private equity-fond. I Tyskland – det samme verket de fikk Angela og Erna til å åpne. Valseverkene er det som sørger for at aluminium er et metall som gjenvinnes bokstavelig talt inn i evigheten. I fagforeningene frykter vi selvsagt rene fabrikkslaktere som kjøper og selger i deler. Eksterne konsulenter har beskrevet driften i valseverkene som selve referansepunktet for strømlinjeformet industriproduksjon. I Holmestrand har de svimlende 100 års erfaring i bransjen. Skal det hentes mer penger ut her, blir det på lønns- og arbeidsvilkår.

Dette gir også ringvirkninger. Hydrokonsernet sitt miljøregnskap blir dramatisk annerledes ved et salg. I tillegg henter de tyske verkene 70.000 tonn fra Årdal og Høyanger i Sogn. Det er like mye som den totale produksjonen i Høyanger. Nye eiere blir ikke forplikta til å fortsette å hente metallet derfra.

Det er viktig at politikere heier på industriell utvikling og ny produksjon. Både med snorklipping og besøk i fabrikkene. På samme måte må Hydro også få beskjed om at en viktig del av kontrakten mellom storsamfunnet og industrikonserner er trygge langsiktige jobber. Og kreve gode svar på hvorfor den norske industrigiganten Hydro selger ut sitt viktigste bidrag til fremtidens sirkulærøkonomi. Sirkulærøkonomiens fremtid sikres ikke av private equity-fonds tanker om kortsiktig profitt.

Aasheim står foran sin næringspolitiske fagprøve som konsernsjef. Om hun står på denne, kommer også an på landets politikere. Da trenger vi politikere som stiller kritiske spørsmål, ikke bare de som heier med snorklipping og facebook-bilder.