Alt tyder på at det vil bli organisert en venstre-sentrum-koalisjon som til høsten vil samarbeide for å kunne avløse det borgerlige styret. Men vi har forsøkt det før, og burde vi ikke prøve å lære av våre dyrt kjøpte erfaringer?

SV, som jeg har vært medlem av siden 1961, oppnådde ingenting av betydning under Stoltenberg, og mista altfor mange velgere. Har vi ikke lært noe av det? Var den regjeringa som vi deltok i enige om noe langsiktig mål med regjeringssamarbeidet, og hadde den et gjennomtenkt kortsiktig arbeidsprogram som tydelig viste hva slags kvaliteter ved fedrelandet vi ville ta vare på – og utvikle – om vi fikk høve til det?

Er det ikke mulig for oss rødgrønne å sette sammen et praktisk og forståelig program, som prioriterer å ta vare på det vi ennå har av likhet, og som viser vår vilje til å løse noen viktige problemer for familier og uetablerte ungdommer i både bygd og by. Det må klart nok være saker som alle koalisjonspartiene er for – eller i hvert fall ikke imot – og det må være gjennomførlig på fire år.

Det er lett å komme på fem såkalte «problemkomplekser» som kunne prioriteres:

1: Slutt på arbeidskraftimport. De fleste kan forstå (som svært mange norske arbeidsfolk i bygd og by forsto i 1972 og 1995) at det å hente arbeidere fra fattigere land er et middel til å holde importlandets egen arbeiderklasse nede. Ved å få slutt på rekruttering i «billigere» land kan også norske bedrifter bli mer interessert i at det er mye tilgjengelig og motivert arbeidskraft i og omkring mindre sentra i hele landet. Ved å sysselsette folk utenom byer der folk med vanlige inntekter ikke kan få råd til å kjøpe skikkelige boliger, må også være et effektivt, men langsiktig middel mot bolignød – som nå er et brennaktuelt sosialt problem i de største byene.

Av det aktuelle problemet med helsefarlig billigimport av øst-europeere til enkelt fiskearbeid, kan vi også lære at slik import innebærer støtte til den samfunnsmessig kostbare sentraliseringsprosessen i denne næringa.

Vi må også huske på at om vi slik gjør det vanskelig å produsere visse planteprodukter i vårt kalde og dyre land, kan vi skape nye muligheter for folk i land med bedre vær og dårligere lønnsnivå.

«Vi har forsøkt det før. Burde vi ikke prøve å lære av våre dyrt kjøpte erfaringer?»

2: Mindre avgifter på forbruk, mer skatt på formue. Det er ikke vanskelig å se at slike offentlige inntekter som el-avgifter og moms likner ikke så lite på det som i historiebøkene kalles koppskatt: Rike og fattige betalte like mye. Mangemillionæren med et moderne, topp-isolert hus betaler kanskje ikke mye mer i el-avgift enn den fattige i sin dårlig isolerte rønne. Det samme må langt på vei gjelde moms og andre avgifter, der den rike må ut med en mindre del av sin inntekt enn den låglønte. Samtidig er det gode grunner til å tvile på at arbeidsfolks jobbmuligheter blir flere om investorer betaler mindre skatt. Som ellers kan USA i dag brukes som effektivt eksempel på at Civita er langt ute på jordet med sin propaganda mot formuesskatt.

3. Gjenreise kystfisket. Av de aktuelle rødgrønne partiene har noen dessverre bidratt til nedbygginga av det viktige og lite kapitalkrevende kystfisket – mens andre har unnlatt å reise kampen mot fiskeriministrenes reaksjonære kapitalkrefter, som ikke tar noe ansvar for lokale samfunn – som bare har dårlige alternativer til kystnært fiske. En ny giv er nødvendig i dette spillet!

Riksrevisjonens klare dom over flere fiskeriministres politikk må få konsekvenser: Urettmessig tildelte trålkonsesjoner må – i samsvar med Høyesterettsdommen av 23. okt. 1913 – inndras. Fremdeles er det ingen mangel på ungdom, nå av begge kjønn, som gjerne vil drive kystfiske med egne fartøyer – for eksempel i partsrederier. Men etter at statsråden i 2005 ga trålrederiene store kvoter gratis, er det ikke lett for aldri så sterkt motiverte ungdommer å stille med mange millioner for å slippe inn i næringen.

4. Grunnrente til oppdrettskommunene. Siden Staten har tatt fra kommunene retten til å disponere og utnytte muligheter for økonomisk virksomhet i sitt nærområde, er det på høy tid å pålegge den svært lønnsomme oppdrettsnæringen å betale grunnrente for de økonomiske mulighetene som lokalsamfunnet har blitt pålagt å gi fra seg.

5. Vedlikeholdsprogram for ubrukte boliger. Dårlige hus på de cirka 300.000 småbruk som var i drift – stort sett i yrkeskombinasjon – etter krigen, ofte bygd av familier uten kapital, ble drastisk forbedret som boliger i løpet av de første 10–15 etterkrigsår. I mange kystbygder der jeg gjorde feltarbeid på 1960-tallet fikk jeg inntrykk av at praktisk talt alle bolighus var nybygd, påbygd, tilbygd, isolert, elektrifisert og generelt forbedret etter 1945 – mens mediene bare var opptatt av «flukten fra landsbygda». Kommunale kloakk og vassledninger kom stort sett noe seinere, og i dag er det i alle fall i Troms knapt nok noen bebodde boliger som ikke har asfaltert vei eller ferjesamband med riksveinettet.

Men der jeg er best kjent, har særlig den teknokratiske fiskeripolitikken ført til mange høyst brukbare boliger står tomme, brukes kanskje om sommeren av tidligere eieres fraflytta etterkommere, men vedlikeholdes litt tilfeldig. Men til gjengjeld har veibygginga gjort det mulig å pendle til jobber kanskje to til tre kvarters bilkjøring heimefra.

Denne bygda kunne kanskje reddes som menneskesamfunn gjennom et offentlig finansiert program der eierne av slike hus kunne få litt fordelaktige lån slik at lokalt ledige handverkere kunne få gjort nødvendig vedlikeholdsarbeid på slike boliger. Det kunne både gjøre det mulig å beholde huset som familiens felles feriested, overtas av yngre arvinger som kan tilpasse seg den nye regionale geografien, leies bort eller selges for en anstendig pris til andre folk med gode jobber innafor pendlingsavstand.

Dette innlegget er ment som et forsøk på å inspirere rødgrønne kamerater til å bidra med enda lurere og praktisk gjennomførbare forslag til programposter.