I romjula ble jeg oppmerksom på en tråd på facebooksida «For venstresiden», der tidligere Rødt-politiker Kari Kristensen kommenterte et intervju med Åsa Linderborg i Klassekampen om boka «Året med 13 måneder». Den beskriver Sverige som et land der ettertenksomheten er borte og enighet dyrkes. Betente samfunnsspørsmål tegnes i svart-hvitt, og det gjelder å stå på riktig side. Kristensen mener det like gjerne kunne vært en beskrivelse av deler av norsk offentlighet. Motstandere tillegges meninger de ikke har, og man lytter ikke til hva motparten sier. På venstresida synes poenget ofte å være å avsløre hykleri hos den andre. Kristensen påpeker at ikke all diskusjon er til for å vinnes – noen ganger søker man den for å bli klokere. For å forstå mer.

Denne tråden førte til en god og ettertenksom debatt blant de mange på venstresida som deltok. Radikal Portals redaktør, Joakim Møllersen, skrev for eksempel om at fraværet av nyanser på venstresida kan føre til at man blir ute av stand til å snakke med dem man er uenige med. Det eneste man har å si til dem er «drit og dra».

I den forbindelse er det grunn til å minne om Arne Næss’ kriterier for saklig meningsutveksling, slik han formulerte dem i klassikeren «En del elementære logiske emner». Det første og viktigste budet er å holde seg til saken og unngå tendensiøst utenomsnakk.

«Ifølge Arne Næss er det svært unyttig å angripe folks moral»

Næss advarer også mot tendensiøse gjengivelser, for eksempel ved å trekke uttalelser ut av sin sammenheng. Et annet viktig poeng for Næss er at det er svært unyttig å angripe folks moral. «Hvis en debattant får følelsen av å bli angrepet på moralens grunn, vil han eller hun ha lett for å bli defensiv: søke å forsvare eventuelle usaklige formuleringer i stedet for å bytte dem ut med noen bedre», skriver han. Det låser fast motsetningene og bidrar til uforsonlighet, i stedet for at folk faktisk endrer oppfatning.

En annen som har vært opptatt av saklighetsnormer, er Hans Skjervheim. Han har skrevet om «mistankens hermeneutikk», der man ikke tar utsagn for pålydende, men konsekvent underkjenner dem ved å påpeke at de er uttrykk for skjult ideologi, falsk bevissthet eller særinteresser. Jon Hellesnes skriver i «Om Hans Skjervheim» (Samlaget, 1999) at avsløring av bakenforliggende motiver kan være nødvendig, men hvis det blir den eneste tilnærmingsmetoden til andres ytringer, ødelegger det forutsetningen for enhver likeverdig kommunikasjon. Hellesnes viser til filosofen Louis Althusser, som hevdet at Marx hadde åpnet et nytt «vitenskapelig kontinent», og at all historie og samfunn etter dette måtte granskes på «marxistisk vis». Innvendinger ble avvist med ideologikritikk: Kritikerne forsvarte borgerskapets herredømme, gikk makthavernes ærend og stilte seg på feil side av historien.

Denne måten å angripe motparten på tar mange former, for eksempel når det sies at man ikke gidder å snakke med folk som ikke har lest seg tilstrekkelig opp på ens egen teori. Det samme skjer i mange vestlige medier når man avviser alt som kommer fra myndighetene i land som Russland, Kina eller Ungarn, nærmest a priori som løgn og spinn.

I romjulsdebatten på «For venstresiden» var det mange som angrep Åsa Linderborg for ting hun hadde sagt i andre sammenhenger. Til det svarte Kari Kristensen at folk bør lese det hun faktisk sa her, uavhengig av hvem hun var og hva hun hadde ment tidligere: «Om en person har sagt noe dumt før, eller vært fullstendig uenig med oss i en tidligere sak, diskrediterer man automatisk personen før man i det hele tatt har lest hva denne personen mener i en ny sak». Hennes advarsel er som hentet ut av «En del elementære logiske emner» under avsnittet «Mot tendensiøst utenomsnakk».