Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at dette var en komedie. Via en uheldig formulert informasjonstekst – eller mer sannsynlig: en pinlig sammenblanding i mitt eget hode – hadde jeg latt meg fylle av forventninger om komiske adopsjonskomplikasjoner av freskeste franske kaliber, noe som førte til en lett forvirrende inngang til filmen. Men «I trygge hender» er så direkte og liketil i tonen at man automatisk fanges av historien den forteller – og før jeg visste ordet av det var min oppmerksomhet helt og holdent rettet mot skjebnen til et uønsket guttebarn.