Jeg sitter på gulvet i et bekmørkt rom. Det er stille, til tross for alle menneskene rundt meg. Vi puster, venter. Så begynner en stillegående, ambient musikk å fylle rommet. Noen duse lysstråler beveger seg urytmisk over vekselvis meg og noe stort og klumpete på gulvet. Det kommer nærmere. Det lukter lateks. Alle rundt meg tar opp mobilen for å filme. Samla lyser de ørten små blitsene opp først én, og så flere ballongfigurer, som halvveis går, halvveis danser, sakte og hypnotisk rundt i hallen. Inni ballongene skimtes kalde, pene modellansikt, med intense øyne og skarpe kinnbein.