I USA eksploderte valgdeltakelsen i det som ble en folkeavstemning om Donald Trump 3. november. Rekordvalget ble jevnere enn spådd på forhånd. Men til slutt var det Joe Biden og Demokratene som tjente på at deltakelsen var den høyeste på 120 år.

Etter Hillary Clintons sjokktap i 2016 fikk hvite velgere uten høyere utdanning i USAs såkalte rustbelte stor oppmerksomhet. Mange av dem hadde gått fra Barack Obama til Trump. Hvilke velgerbevegelser avgjorde valget i år? Hvem var alle disse velgerne som strømmet til Biden og Demokratene? Og kanskje aller viktigst: Hva betyr velgerbevegelsene for politikken Biden og Demokratene vil stå for i årene som kommer?

Rik, hvit og avgjørende

Vi kan begynne med en av delstatene som avgjorde valget både i 2016 og 2020: Wisconsin. Der økte valgdeltakelsen totalt fra 67 prosent til 72 prosent. Men i delstatens største by, fattige Milwaukee, der medianlønna per husholdning er 40.000 dollar (i USA totalt er den 68.000 dollar), sto valgdeltakelsen stille. Demokratene gikk fram med 3 prosentpoeng i byen der 40 prosent er svarte. Samtidig, i et av Wisconsins rikeste valgdistrikt, Milwaukee-forstaden Waukesha County, der medianinntekten er 84.000 dollar, økte deltakelsen stort. Her gikk Demokratene fram med 31 prosentpoeng fra 2016.

Dette inntekts- og utdanningsmønsteret går igjen over hele USA, ifølge Princeton-historiker og medredaktør for Jacobin Magazine, Matt Karp. Etter valget har han studert resultater som han understreker at ennå ikke er fullstendige. Han mener likevel at alt tyder på at 2020-valget ble avgjort av en trend han har fulgt med på i en årrekke.

«Økt støtte fra college-utdannede velgere var den avgjørende faktoren som lot Biden lykkes der Hillary Clinton ikke gjorde det», skriver han i en e-post til Klassekampen.

«Og innafor den veldig store gruppa virker det som den mest entusiastiske og kanskje den mest avgjørende delen av velgerbevegelsen Demokratene tjente på, kom fra hvite velgere i rike forsteder», fortsetter Karp.

I mange slike områder gikk Biden fram 7–8 prosentpoeng, samtidig som valgdeltakelsen økte stort.

«Hans slående forbedring i denne demografien kan alene ha vært nok til å vinne i avgjørende delstater som Georgia, Arizona og Wisconsin, der marginene til slutt var veldig små».

I Georgia, sør i USA, ble Biden første Demokrat-seierherre siden Bill Clinton i 1992. Mange har pekt på at økt deltakelse fra svarte velgere – en økning på rundt 5 til 10 prosent – var viktig for Bidens seier.

Men også her var det i hvite, rike og høyt utdannede forsteder at Demokratenes oppslutning eksploderte. Noen steder så mye som 35–40 prosentpoeng. Det sørget ifølge The New York Times for at svarte velgere, som i stor grad tilhører lavinntektsgrupper, utgjør en mindre andel av velgermassen enn i 2016.

I en annen viktig vippestat, Michigan, skjøt også valgdeltakelsen til himmels. I de rike distriktene Oakland County og Bloomfield Township gikk Demokratene fram 27 prosent. Distriktene har en medianlønn på henholdsvis 76.000 og 127.000 dollar. Samtidig sto valgdeltakelsen stille i Detroit by, der medianlønna er 29.400 dollar, og der svarte arbeiderklassevelgere utgjør en stor del av velgerne.

«Det finnes fortsatt millioner av lavt utdannede velgere ‘up for grabs’ for Republikanerne om ikke Demokratene tilbyr materielle framskritt.»

Relativt flat valgdeltakelse i arbeiderklassebyer og -nabolag er ifølge Karp også et mønster som går igjen.

Valget forsterker dermed en trend professor ved Claremont McKenna College, Lily Geismer, skreiv om i 2014-boka «Don’t Blame Us: Suburban Liberals and the Transformation of the Democratic Party».

«Hvite, rike og college-utdannede velgere i forstedene har nå en enda mer sentral plass i velgerbasen til Demokratene», skriver hun i en e-post til Klassekampen.

Konservative Joe

Endringene i partiets velgerbase er ikke tilfeldig. Som Klassekampen skreiv i september, handlet Bidens valgkampstrategi om å mobilisere nettopp rikere og høyt utdanna velgere i forstedene. Det ble gjort gjennom å fronte Biden som et ansvarlig, sivilisert, sympatisk og sannferdig alternativ til Trump.

Biden hadde samtidig erfaring med å nå mer høyreorienterte velgere. I 2008 ble han hentet inn som visepresident nettopp som en moderat motvekt til Obamas progressive image. Biden skulle tiltrekke seg rikere velgere som likte hans konservative rulleblad. Ikke minst når det gjaldt en økonomisk politikk som vil holde offentlige utgifter nede – en politikk som ble gjennomført på tross av Obamas valgløfter om endring.

Bidens plan lignet på Clintons i 2016. Den gang sa Demokratenes Senat-leder Chuck Schumer at for hver arbeiderklassevelger partiet mister, skulle de plukke opp to nye velgere i forstedene. Clinton tapte, som vi vet, men i 2020, midt i en fysisk og økonomisk ødeleggende pandemi, holdt planen til seier.

Splittet arbeiderklasse

Tilstrømmingen av rikere, høyt utdannede velgere er altså ikke ny. I Fairfax County i Virginia, sør for Washington D.C., kan man spore utviklingen gjennom en rekke presidentvalg. Distriktet er et av USAs rikeste og høyest utdannede med en medianlønn på 122.000 dollar. I 2000 fikk Al Gore 43 prosent av stemmene her. I år fikk Joe Biden 70 prosent av stemmene, 6 prosentpoeng mer enn Clinton.

Mange utdannede forstadsvelgere har tradisjonelt ikke vært særlig partilojale. Isteden har de inntatt rollene som mye omtalte «swing-voters». At de nå strømmer til Demokratene, handler ifølge Geismer «delvis om at de ser sine verdier og interesser reflektert i plattformen».

«Og ettersom Republikanerne har flyttet seg lenger til høyre, særlig under Trump, har det fremmedgjort denne velgergruppa», skriver hun.

Samtidig har Demokratenes økte innsats for å appellere til hvite, rike forstadsvelgere «bidratt til at mange arbeiderklassevelgere føler seg marginalisert av partiet», noe som er synlig i valgdeltakelsen, ifølge Geismer.

«Det har ført til at mange arbeiderklassevelgere enten støtter Republikanere, eller ikke stemmer i det hele tatt», skriver hun.

I et av Ohios rikeste valgdistrikt, Bay Village, har Demokratene gått fram 33 prosentpoeng siden 2012. I løpet av samme tid har andelen som stemmer på Demokratene i et av Ohios fattigste nabolag, East Cleveland, sunket med 45 prosentpoeng.

USAs arbeiderklasse er i dag delt mellom de to partiene. Mange hvite velgere mobiliseres av Republikanernes høyrepopulisme og ofte åpne rasisme. I årets valg så man også mindre velgerbevegelser fra ikke-hvite velgere i Trumps favør. Ikke minst blant latino-velgere i USAs sørlige grenseområder.

Ifølge valgdagsmålinger har Demokratene imidlertid fortsatt større støtte blant lavinntektsgrupper enn Republikanerne.

2020-valget ble likevel nok et ledd i en utvikling: Fattige og arbeiderklassevelgeres posisjon fortrenges av rikere og høyt utdannede velgere. Ikke minst ser svak valgdeltakelse blant den svarte arbeiderklassen og fattige svarte i store byer igjen ut til å være gjennomgående, ifølge Karp.

«Biden-Harris overbeviste ikke arbeiderklassevelgere i Detroit og andre steder om at dette var ‘det viktigste valget i vårt liv’», skriver han.

Klassekonflikten

De rikes inntogsmarsj får ifølge Geismer konsekvenser for Demokratenes politikk. I 2018 skrev hun i The New York Times at Demokratene ikke både kan imøtekomme hvite, rike sving-velgere og samtidig jevne ut økonomiske forskjeller.

Hun peker på at det finnes klassekonflikter i Demokratenes velgerbase. Konflikter de rikeste og Demokratenes næringslivsdonorer gjerne vinner.

USAs venstreside har styrket seg kraftig de siste årene. Sammen med, og som en del av, Black Lives Matter-bevegelsen ønsker folk på venstresida seg et mer sosialt rettferdig samfunn.

Men de rike forstedene støtter politiet og streng lovgivning. De har liten interesse for fagforeninger, men større sympati for økonomene på Wall Street og teknologiselskapene i Silicon Valley. Her finnes også motstand mot større økonomisk integrering og sosial boligpolitikk.

Partiets prioritering av interessene til forstadsvelgerne øker nå ifølge Geismer sjansen for at Biden «ikke forfølger en progressiv agenda». Hun nevner bedre offentlig helsevesen og reform av fengsels- og rettssystemet som saker som fort havner i bakleksa.

Eksempler på avstanden mellom denne velgergruppas interesser og økonomisk rettferdighet dukket igjen opp i dette valget. I USA arrangeres det ofte lokale avstemninger om politiske forslag parallelt med presidentvalget. I Illinois’ rikeste forstad Glencore, der Demokratene vant klart, bidro befolkningen til å stemme ned et forslag på å bytte ut et flatt skattesystem, med høyere skattlegging av de øverste inntektsgruppene.

I California ble et forslag om å innføre strengere husleiereguleringer til fordel for leietakere stemt ned. Det skjedde etter at forslaget fikk langt lavere oppslutning fra rike og høyt utdannede velgere i Demokrat-bastionen San Francisco enn det trengte for å vinne.

Demokratenes sjansespill

2020-valget styrket delen av Demokratene som ifølge Karp vektlegger det han kaller den profesjonelle klasses verdier: «Rettskaffenhet, kosmopolitanisme og ekspertise».

Det mener han skjer på bekostning av kamp for å levere materielle goder arbeiderklassen trenger: «Jobber, lønninger og helsetjenester».

Hvor bærekraftig er Demokratens strategi? Karp tror partiet kan gå tom for vekstpotensial i forstedene. Samtidig finnes det fortsatt millioner av lavt utdannede velgere «up for grabs» for Republikanerne om ikke Demokratene tilbyr materielle framskritt i økonomiske krisetider.

På den amerikanske venstresida frykter mange at Biden, også gjennom ikke-progressive utnevnelser, vil vende tilbake til tida før Trump. Uten å ta tak i ulikheten de mener ga ekstra god grobunn til hatet og apatien som Trump vant på.

«Det finnes litt omfordelingspolitikk på agendaen, men det er et åpent spørsmål om Biden-koalisjonen har den politiske viljen til å levere, selv om de skulle vinne majoritet i Senatet. Jeg er skeptisk», skriver Karp.