Aserbajdsjan har nå inntatt Kalbajar-regionen som ligger ved grensa til Armenia.
Det skjer ti dager på overtid, men i henhold til avtalen som Russland fikk i stand for Aserbajdsjan og Armenia 10. november for å stanse krigen om fjellenklaven Nagorno-Karabakh.
FORLATER HJEMMET: Armenske Firuza Bakhchyan kutter av ledningen nær huset sitt i Karmiravan – en av flere landsbyer armenerne må gi tilbake til Aserbajdsjan. FOTO: SERGEI GRITS, AP/NTB Sergei Grits
Armenske styrker erobret Kalbajar i 1993. Dette var en av tre aserbajdsjanske distrikter som Armenia okkuperte sammen med Nagorno-Karabakh under den første krigen om dette området. Den gang tømte armenere byen Kalbajar for aserbajdsjanere som da utgjorde 99 prosent av de vel 7000 innbyggerne.
Kalbajar rommer strategiske grensepass mellom Nagorno-Karabakh og Armenia ved siden av Latsjin-korridoren – den viktigste forsyningsveien som russiske styrker nå patruljerer.
Nå har armenerne pakket ned sine eiendeler, brent sine hus, hogd ned trær og forlatt Kalbajar. De neste områdene som armenere skal overgi, er Latsjin og Agdam der aserbajdsjanske styrker er på vei inn, ifølge aserbajdsjanske myndigheter.
Flere land inn?
I henhold til avtalen vil armenerne fortsatt kontrollere mesteparten av Nagorno-Karabakh, inkludert hovedstaden Stepanakert. Dette er en utfordring for de rundt 2000 russiske soldatene som skal sørge for våpenhvilen.
Dette var også bakgrunnen for samtalen mellom Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan onsdag.
Erdogan var åpenbart snurt over at Putin kom ham i forkjøpet med avtalen som stanset de aserbajdsjanske styrkene fra å rykke videre framover. Ankaras militære støtte til Aserbajdsjan var avgjørende under den nær seks uker lange krigen før Armenias statsminister Nikol Pasjinian og Arajik Harutiunian, statsministeren i republikken Artsakh (det armenske navnet på Nagorno-Karabakh), kapitulerte.
Tyrkia har fått innpass i Kaukasus – men på langt nær i den grad Erdogan streber etter.
Russland og Tyrkia har inngått avtale om å opprette felles overvåking av våpenhvilen i Nagorno-Karabakh. Den likner på dem som de inngikk for Idlib-provinsen og Rojava i Syria.
Moskva og Ankara må imidlertid fortsatt bli enige om mekanismene for overvåkingen, og Putin skal ha motsatt seg at Tyrkia oppretter egne militære observatørposter i Aserbajdsjan. Russland ser det som unødvendig, mens Tyrkia ser det som nødvendige, opplyser tyrkiske kilder til Reuters.
Tema for onsdagens samtale var om flere land skulle trekkes inn for å vokte over våpenhvilen. Erdogan vil utvide avtalen «til et nytt nivå» ved å trekke inn andre land, uten å oppgi offentlig hvilke han sikter til.
Tyrkia har lenge kritisert Minsk-gruppa (Russland, USA og Frankrike) som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) opprettet i 1992 for å håndtere Nagorno-Karabakh-konflikten.
Frankrike vs. Tyrkia
Frankrike vil ha internasjonal overvåking av våpenhvilen, repatriering av flyktninger fra begge sider og hjemsending av fremmedkrigere til Syria, av frykt for at Russland og Tyrkia vil avskjære vestlige interesser når kommende avtaler skal utformes. Erdogan mener at uro over avtalen, som president Emmanuel Macron gir uttrykk for, «ikke er verdt noe som helst».
Macron har balansert partene i konflikt og i stedet rettet skytset mot Erdogan. Frankrike fører an i EU med å kritisere Tyrkia og vil ikke innlemme Ankara i Minsk-gruppa i forhandlingene om Nagorno-Karabakh.
Paris vil ikke ha en gjentakelse av hva som skjedde med forhandlingene om Syria, men vil holde dem innenfor rammene av Minsk-gruppa. Macron har fått kritikk på hjemmebane for ikke å stå opp for Jerevan. Frankrike har den sterkeste armenske lobbyen ved siden av den i USA. Det bor anslagsvis en halv million av armensk avstamning i Frankrike.
En fersk måling utført blant 5000 medlemmer av britiske Labour tyder på at partiet er dypt splittet, en måned etter suspensjonen av tidligere leder Jeremy Corbyn. Corbyn ble midlertidig utestengt fra partiet etter en uttalelse om antisemittisme i Labour, i forbindelse med en kritisk rapport om temaet. Corbyn gjentok tidligere fordømmelser av antisemittisme, men la til at omfanget av problemet i Labour hadde blitt overdrevet av politiske årsaker. Corbyn ble tatt inn i partiet igjen etter tre uker, men blir nektet av nåværende leder Keir Starmer å representere Labour så lenge uttalelsen granskes.
OLI SCARFF
I målingen, utført av Survation for nettstedet Labourlist, oppgir et flertall på 58 prosent at de ser negativt på Corbyns kommentar til den nevnte rapporten om antisemittisme, mens 31 prosent er positive. Samtidig sier 48 prosent at de er mot Starmers avskilting av Corbyn, mens 46 prosent støtter beslutningen. På spørsmål om hvilken vei Labour går, svarer 55 prosent at partiet går i riktig retning, mens 40 prosent mener det motsatte. Blant medlemmer som ble med i partiet etter at sosialisten Corbyn tok over i 2015, er 53 prosent misfornøyd med partiets retning.
Av dem som stemte på Starmer i ledervalget er 80 prosent tilfreds med utviklingen. Blant dem som støttet den mer venstreorienterte utfordreren Rebecca Long-Bailey, en nær Corbyn-alliert, er kun 2 prosent fornøyd. YS
Sudan sliter med flyktningstrømmen
Notert
Over 40.000 mennesker har så langt flyktet fra krigen i Etiopia over grensa til Sudan – et land der 65 prosent lever under fattigdomsgrensa, ifølge myndighetene. Landet sliter i tillegg med økonomisk krise som følge av pandemien.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) venter at mer enn 200.000 etiopiere kan komme til å flykte hit om kamphandlingene i Tigray-regionen, nord i Etiopia, fortsetter.LE
Med andre ord
Justismordet som forsvant
Beklagelsen til forfatterne som ble straffet av Æresretten etter krigen, har brakt overtredelsene deres fram i lyset.
Jon Rognlien, litteraturkritiker og oversetter
PÅ FEIL SIDE: Den unge André Bjerke ble dømt av Forfatterforeningens æresrett for å ha gjendiktet det finske nasjonaleposet «Fenrik Stål» for det nazistiske Gunnar Stenersens forlag. Bildet er tatt under krigen. Foto: Kjell Frøstrup, Nasjonalbiblioteket Kjell Frøstrup
EPOS: «Fenrik Stål. En samling sanger av Johan Ludvig Runeberg». Gunnar Stenersens forlags utgave fra 1944. Gjendikteren er ikke oppgitt. PATRIOTISK: ‘Vårt Land’, første del av «Fenrik Stål», ble Finlands nasjonalsang.
Ved å be avdøde medlemmer av Forfatterforeningen om unnskyldning for noe foreningen gjorde for mer enn 70 år siden, oppnådde det nåværende styret det stikk motsatte av hva de må ha sett for seg. Der forfattere anklaget for samrøre med naziregimet endelig skulle få oppreisning, ble det i stedet åpnet for ny skam.
Det førte til en kamp om historien som foreningen valgte å redusere til et spørsmål om manglende juridiske hjemler og prosedyrer. Deres siste forsøk på å dysse ned hva dette faktisk dreier seg om, kom i forrige uke i form av et webinar der all kritikk av prosessen er skjøvet under teppet. Aktivistene bak foreningens beklagelse holder fortsatt munn, og håpet er kanskje at alt skal glemmes – slik selve sakens kjerne for det aller meste var glemt da foreningens styre var ukloke nok til å sette søkelyset på den.
I november 2018 feiret Den norske Forfatterforening 125-årsjubileum. For å markere dette beklaget foreningens nåværende styre det foreningen hadde foretatt seg rett etter krigen. Da opprettet de en Æresrett som skulle undersøke medlemmers utilbørlige samrøre med naziregimet. En del av forfatterne ble funnet klanderverdige, og de fikk ulike sanksjoner. For mange av dem var dette tungt å bære, og noen av dem mente at de var uskyldig dømt av en urettmessig instans.
I samtiden ble de sanksjonertes navn ikke offentliggjort, og det ble raskt stille rundt saken. Etter hvert ble glemselens slør ugjennomtrengelig, og de aller færreste av oss i etterkrigsgenerasjonene visste noe om dette før Forfatterforeningen tok det opp med brask og bram. Men i kretsen rundt André Bjerke var sanksjonene han ble utsatt for, blitt en forklaring på hans alkoholisme. I Bjerke-mytologien het det at han var blitt uriktig dømt for en uskyldig gjendiktning – altså justismord.
Denne oppfatningen er blitt hevdet i flere utspill fra datteren Vilde Bjerke og i en vennebok skrevet av Aftenposten-journalisten Jan E. Hansen. Mest utpenslet ble den likevel i Peter Normann Waages biografi om André Bjerke, «I kampens glede», utgitt noen måneder før Forfatterforeningens beklagelse. Her «frikjenner» Waage sin helt på en snedig måte, ved hjelp av udokumenterte påstander, omskrivinger og direkte usannheter.
«Det ble ikke begått noen reelle justismord av den improviserte rettsinstansen»
«Fenrik Ståls sanger» er Finlands nasjonalepos. Det ble skrevet av Johan Ludvig Runeberg og utgitt i 1848–1860. Det handler om nederlaget i en krig (1808–1809) som førte til at det svenske herredømmet over Finland måtte gi tapt for Tsar-Russlands militære overmakt. André Bjerke, muligens i samarbeid med faren, gjendiktet eposet i 1943–1944, på oppdrag fra Gunnar Stenersens forlag. Forlaget hadde da utgitt blant annet Hitlers «Mein Kampf», flere bøker av Quisling og Mussolinis pussige «Jeg snakker med Bruno».
Det finske eposet handler om det lille folket som kjempet mot en overveldende fiende, Russland, under tsarens herredømme. Finlands nyere kamp mot Stalins kommuniststyre var godt kjent i Norge, og vinterkrigen i 1939–1940 vekket bred sympati. Fortsettelseskrigen i 1941–1944, da finner kjempet side om side med tyske soldater mot Den røde armé, var neppe like populær i Norge, bortsett fra hos nazistene. Og det var mens denne krigen raste at det norske naziforlaget bestilte sin gjendiktning. Da boka kom ut, høsten 1944, hadde imidlertid Finland gitt tapt for Stalins røde brigader, tyskerne var drevet nordover og skulle nå ta seg inn i Finnmark, jage bort befolkningen og brenne opp alt de klarte å sette fyr på.
Bjerke arbeidet med oversettelsen i 1943–1944, og den utkom anonymt. Det var først mot slutten av juni 1945, da Herman Wildenvey var blitt mistenkt for å ha utført gjendiktningen, at André Bjerke motvillig påtok seg ansvaret. Han var blitt konfrontert av Dagbladet-redaktør Einar Skavlan, og måtte til slutt innrømme at det var han som sto bak.
Peter Normann Waage prøver i sin biografi å snu opp ned på dette. Hans argumentasjon kan oppsummeres slik: 1) Fenrik Stål-boka er «antinazistisk» i kodet form. 2) Boka ble forbudt da den kom ut. 3) At gjendiktningen utkom anonymt, var ikke fordi oversetteren ville skjule sin medvirkning, men fordi alle Stenersens oversettere arbeidet anonymt etter direktiv fra myndighetene. 4) Stenersen-forlaget var ikke et naziforlag, men hadde forbindelser til NS. 5) Dommen mot André Bjerke ble trukket tilbake «på grunn av André Bjerkes utmerkede holdning under krigen».
Ikke noe av dette stemmer. Det er ingenting antinazistisk ved verket, bortsett fra at det handler om et utsatt folks kamp mot en overmakt. Dette kunne passe vel så godt inn i nazistenes selvbilde der de nå kjempet fortvilet på vikende front etter nederlaget i Stalingrad. Waage legger ikke fram noen dokumentasjon på at boka ble forbudt da den kom ut, det ser derimot ut til at den ble annonsert og utstilt og tjente inn mange penger. Det finnes ingen dokumentasjon på noe direktiv om anonymitet. Oversetterforordningen krevde derimot fullt navn på oversetterne, og flere av bøkene hos Stenersen har navngitte oversettere. Forlaget var helt og holdent nazistisk og utga en rekke skrifter av NS-folk i tillegg altså til bøker av Hitler og Mussolini. Dommen mot André Bjerke ble ikke trukket tilbake, men han fikk ettergitt den økonomiske straffen fordi han «i øvrig» – altså bortsett fra arbeidet med det finske eposet – hadde utvist en «utmerket holdning», som det het den gangen.
Biografien prøver altså å trylle bort Bjerkes debut som gjendikter – et stort arbeide som selvsagt ville ha figurert på verklistene dersom det virkelig var anti- nazistisk. Waage går også glipp av en helt vesentlig tråd som enhver seriøs biograf ville ha kastet seg over med entusiasme. 8. juni 1943 hadde nemlig André Bjerke en mye omtalt eksistensiell krise, nærmest en ekstatisk visjon der han – ifølge Jan E. Hansen – oppdaget at Rudolf Steiners tenkning var sannhet. Det var en livsforvandlende opplevelse:
… min livsoppfatning ble smadret, mitt verdensbilde ble rasert; det var som å se sitt hus bli tatt av en skypumpe. I en tilstand av uendelig pinefull, abnormt forsterket våkenhet møtte jeg noe jeg bare kan karakterisere som: en levende sol. Ikke billedlig talt, men i aldeles bokstavelig forstand.
Like etter dette – høsten 1943, ifølge Bjerke selv – fikk han det lukrative oppdraget fra Stenersen-forlaget og gikk i gang med Fenriken. For et sammentreff! Han skal ha blitt ferdig i februar 1944, og boka kom ut samme høst, anonymt. På denne tiden var det ingen som lenger trodde annet enn at tyskernes nederlag bare var et spørsmål om tid. Her må det ha kokt i hodet på den 25 år gamle dikteren.
At en biograf hopper bukk over dette, blant annet ved å plassere den mystiske visjonen, selve møtet med Rudolf Steiner, et helt annet sted i boka enn krigsarbeidet, er til å grine av. Disse paradoksene, at den nyfrelste Bjerke falt for fristelsen til å tjene stort på en jobb for et naziforlag og håpet at det ikke skulle bli oppdaget, er jo så spennende. En biografi burde elske at mennesket brister. Jakobs kamp med engelen! Fristelsen fra Mefistofeles! At den vonde krigserfaringen var sterkt skambelagt og at man innad i familien ville bagatellisere det bort, er bare enda et viktig element for å se helheten av mennesket André Bjerke.
Men det er åpenbart ikke helheten Waage ønsker. Han vil reise en glitrende bauta av et stort menneske, et geni som attpåtil er innvevd i Waages eget store interessefelt: antroposofien. Også en annen skikkelse i Forfatterforeningens beklagelse, Alf Larsen, er sentral for Steiner-bevegelsen. Og blant dem som satt på scenen sammen med ordstyrer Thorvald Steen, var nettopp de to steinerianerne Peter Normann Waage og Cato Schiøtz. På den måten ble beklagelsen ikke bare en annullering av en mer enn 70 år gammel «dom», men også et forsøk på å gjenoppreise to bautaer i det antroposofiske panteon.
Slik gikk det ikke. Ved å trekke fram disse ganske bagatellmessige sakene og kreve dem omgjort, ble realitetene hentet fram fra glemselen. Nå visste alle at Bjerke i skjul hadde jobbet for naziregimets fremste forlag. Nå ble «Fenrik Stål» tatt fram for å sjekke om det kunne tolkes som et antinazistisk verk – og det er det altså ikke grunnlag for. Nå ble resten av Bjerkes motstandsinnsats satt under lupen og gransket. Nå ble Waages hagiografi nærlest, og den viser seg mildt sagt upresis. Dermed inngår dette i den siste tidens historiske revisjonisme rundt krigen, der heltefilmer roter til detaljene, kronprinsessen endrer verdenshistorien og hjemmefrontens forhold til jødedeportasjonene vekker historikerstrid.
Forfatterforeningens ledelse kan ikke ha hatt det så lett etter hvert som glemselens slør for alvor ble trukket vekk. Ganske raskt ble fokus derfor forsøkt endret fra hva sakene hadde dreid seg om, til å handle om det sviktende juridiske grunnlaget. Problemet med denne strategien er at det ikke finnes noen uskyldig dømte her. Det ble ikke begått noen reelle justismord av den improviserte rettsinstansen, og de mest kjente ofrene kom seg raskt på fote igjen. André Bjerke ble en svært respektert samfunnsaktør.
Forfatterforeningens styre har lovet medlemmene – og oss andre – at Æresretten og beklagelsen skal diskuteres på et medlemsmøte. Virustiltakene har gjort at noe slikt møte ennå ikke har funnet sted. Når de nå lager webinar som kompensasjon for det uteblitte møtet, er det påfallende at de reduserer det til et rent lanseringsstunt – et halvt år på etterskudd – for juristenes snevre fortolkningsrammer. Kanskje håpet er at det hele nå dysses ned, slik også André Bjerke nok kunne håpet at ingen noen gang skulle pirket borti verkebyllen.
