Når Frp fremmer beskyttelse av kristne, følger de i sporene til høyrenasjonalister i andre land.
I oktober foreslo Frps innvandrings- og integreringsutvalg at forfulgte kristne skal prioriteres blant kvoteflyktninger. Utvalgsleder Sylvi Listhaug viste til at Norge hadde vært et kristent land i lang tid, og at det var naturlig å stille opp for kristne flyktninger.
«Når vi har full kontroll på grensene, vil vi være med på å ta imot et begrenset antall kvoteflyktninger, og vi ønsker å prioritere forfulgte kristne. Det er en gruppe som blir veldig lite snakket om, men de er mange og har veldig vanskelige liv. Vi bør gå foran og vise at vi vil ta et ansvar for å hjelpe dem», sa Sylvi Listhaug til den kristne avisen Dagen.
Listhaug sa videre at de forventet støtte fra KrF, hvilket de ikke fikk. «Vi vil vise nestekjærlighet til alle grupper og ønsker ikke å prioritere enkelte grupper», uttalte Per Sverre Kvinlaug, KrFs innvandringspolitiske talsperson, til NTB.
Utvalgets forslag speiler en utvikling vi har sett i høyrenasjonalistisk politikk de siste årene. Når høyrenasjonalisters harde innvandringskritikk og motstand mot humanitære intervensjoner blir framstilt som umoralsk, kan de kontre med å vise til deres ønske om å beskytte kristne minoriteter – dog aller helst der de er.
En del av motstanden mot den såkalte liberale internasjonale orden går nemlig på den moralske nødvendigheten og verdien av kosmopolitiske beskyttelsesprinsipper: altså, hvorvidt det internasjonale samfunnet bør (og kan) ha et ansvar for å beskytte mennesker i ulike former for nød, uavhengig av deres statsborgerskap.
I motsetning til de kosmopolitiske prinsippene om å beskytte mennesker i nød uavhengig av statsborgerskap, ser vi at såkalte kommunitære prinsipper sprer seg. Heller enn å beskytte mennesker som sådan ut ifra humanitære hensyn, er flere toneangivende høyrenasjonalistiske aktører interessert i å beskytte «sine egne». Hvem som er «egne» kan selvfølgelig bli definert ut fra ulike premisser, som etnisitet, religion, eller statsborgerskap.
I Russland så vi denne logikken utspille seg under krigen i Georgia i 2008 og på Krim i 2014. I Georgia snakket man om å beskytte russiske borgere: befolkningsgrupper som hadde fått russiske pass. På Krim ble det vist til at det var her Rus-riket ble kristnet (i år 988) – og at man måtte beskytte russiske borgere.
Den russiske intervensjonen i Syria ble derimot blant annet legitimert gjennom behovet for å beskytte den ortodokse kristne minoriteten: Det var også en «hellig krig». «Russland skal gjøre alt de kan for å beskytte kristne i Midtøsten», uttalte president Vladimir Putin i fjor. Her viser opinionsundersøkelser at han har støtte hos et klart flertall av befolkningen. Flertallet mener det er Russlands ansvar å beskytte ortodokse kristne internasjonalt.
«Flertallet mener det er Russlands ansvar å beskytte ortodokse kristne internasjonalt»
I Europa er det særlig Ungarn som har fremmet beskyttelse av kristne som et viktig internasjonalt saksfelt. Bistandsinnsatsen deres har siden 2017 vært orientert mot kristne minoriteter i særlig Midtøsten, Etiopia og Nigeria. Prioriteringen av kristne har gått hånd i hånd med en ekskluderende retorikk rettet mot muslimer, og et ønske om å stoppe innvandring fra muslimske land.
Beskjeden fra ungarske myndigheter er klar: Kristne må beskyttes, muslimer holdes unna. I en tale i 2017 snakket statsminister Viktor Orbán om behovet for å beholde Europa som et kristent kontinent: «Skjebnen til kristne i Midtøsten burde minne oss i Europa på at hva som skjer der, kan også skje med oss her», sa han.
«Jeg oppfordrer Europas politikere til å legge til side politisk korrekthet og forsiktighet basert på menneskerettigheter. Jeg ber og oppfordrer dem til å gjøre alt som er i deres makt for forfulgte kristne.»
Under Trump-administrasjonen ble beskyttelsen av kristne minoriteter i Midtøsten likeledes et viktig saksfelt. Ungarns bistandsprogram var et forbilde for det amerikanske bistandsprogrammet USAIDs nye prioritering av kristne grupper. Lobbygrupper, konservative politikere og visepresident Mike Pence la tungt press på at bistandsorganet skulle prioritere bistand til kristne, særlig i Irak og Syria.
En etterforskning av nettsiden Propublica i fjor viste at motargumenter i USAID – blant annet om behovet for bistand til andre minoriteter og regler mot favorisering basert på religion – ble skjøvet til side. For president Trump ble beskyttelsen av kristne et viktig salgskort til de kristne velgergruppene i USA.
Det er selvfølgelig i seg selv ikke problematisk å ville beskytte særskilte utsatte grupper. Kristne minoriteter er tungt forfulgt blant annet av IS i Syria og Irak. Ungarn og USA har også inkludert noe bistand til jesidiene i sitt arbeid i Irak. Spørsmålet er imidlertid hvem man inkluderer i sine humanitære prinsipper – hvem man ønsker å beskytte – og hvem som (da) faller utenfor, og hvorfor.
Når hovedfokuset er kristne, er det åpenbart svært mange som ikke kommer med.
Som Dagens redaktør Kari Fure kommenterte etter Listhaugs intervju i samme avis: «Selv om vi strekker ut en hånd til forfulgte kristne, betyr det ikke at vi må lukke hånden for andre.»
