- I et essay i Morgenbladet om utfordringene for dagens sosialdemokrati rettet tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes kritikk mot en voksende politisk klasse av «konsulentkadre». Ifølge Hernes deler dette sjiktet referanser på tvers av politiske skiller og omgås mest og lettest med hverandre. «Vi har fått partier med to etasjer», skriver han, og plasserer et stadig voksende rådgiverkorps i toppetasjen. Det som kjennetegner dem, er at de har egne karriereløp og standsbevissthet, og at veien ofte går fra Løvebakken til konsulentbransjen og tilbake igjen. Ifølge Ap-nestoren undergraver konsulentkadrene sosialdemokratisk politikk skapt av og for underetasjens folk – de som henter sine erfaringer fra levd liv.
Antakelsen om «demografisk skjebne» er svekket i USA.
Knappe marginer
Det er ikke arbeidsfolk som støtter Donald Trump, sies det iblant på venstresida som en slags trøst. Men det gjør de, i hvert fall den hvite arbeiderklassen. Ved dette valget stemte 64 prosent av mannlige arbeiderklassevelgere uten høyere utdannelse på Trump. Samtidig var det et lyspunkt for Demokratene ved dette valget at Joe Biden økte oppslutningen blant arbeiderklassevelgere i og rundt storbyene. Det kan ha vært avgjørende for at viktige vippestater i Midtvesten, som Michigan og Wisconsin, gikk til Demokratene. Tendensen til at hvite arbeiderklassevelgere går tilbake til Demokratene gjelder imidlertid ikke utenfor storbyene. I småbyer og på landsbygda stemte folk i enda større grad på Trump enn for fire år siden. Joan C. Williams skriver i Harvard Business Review, med henvisning til Katherine J. Cramers bok «The Politics of Resentment», at det ikke handler om kulturkrig om abort og likekjønnete ekteskap, men om en følelse av å ha blitt latt i stikken. I store utkantområder finnes det ikke sykehus eller dagligvarebutikker. Folk har begrenset adgang til helsehjelp og ferskvarer. Det er en utbredt følelse i dette USAs «heartland» at myndighetene tar folks skattepenger, men uten å gi noe tilbake til lokalsamfunnet.