Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Språket

Overføringar

«Lost in translation» lyg ikkje.

FORRÆDAR? Hieronymus, vernehelgen for omsetjarar.

Det er ikkje ei spalte for tidleg å skriva om omsetjing. Først orda: Engelsk har translation, fransk traduction, tysk Übersetzung, svensk översättning, dansk oversættelse, finsk käännös. Bokmål har oversetting og oversettelse. Av alle skriftspråk eg kjenner, er bokmålet eineståande. Forklaringa er at bokmål (tidlegare riksmål) historisk sett har stått i skvis mellom norsk og dansk, og skvisen har i dette tilfellet vore så fruktbar at bokmål kan skilta med to ord. Det første kan skildra handlinga, det andre kan visa til ferdig tekst.

Internasjonalt dominerer ‘over-føring’. Føreleddet trans- er det same som i transport (bera over), transitt (gå over) og ei mengd andre ord. Oversetting/oversetjing hadde på mange vis vore det mest tenlege på norsk, også fordi bokmål og nynorsk då hadde vorte likt. Men får eg halda meg til gjeldande nynorsk. Nynorsk er som finsk, käännös tyder omsetjing og kjem frå verbet ‘snu om’.

Omsetjing er overføring av ‘message and meaning’, ikkje av innhald. Innhald er forklaringar me finn i ordbøker. Meining er noko anna, det oppstår i språksituasjonen og knyter seg til våre erfaringar og oppfatningar. Omsetjing er likevel ikkje av den grunn prinsipielt annleis enn andre former for språkleg kommunikasjon. Anten det no dreiar seg om einspråkleg kontakt eller tospråkleg kontakt (som tolking og omsetjing), er det i begge høve illusorisk å tru at 100 prosent overføring er mogeleg. Røyndommen er paradoksal: Viss misforståinga ikkje overstig ein viss prosent, er det forståing.

«Omsetjarar veit at det er uråd å gjenskapa eit identisk innhald»

Reint logisk burde me kunne tala om munnleg omsetjing og skriftleg omsetjing. Men det er konvensjon å omtala det første som tolking, det andre som omsetjing. Innanfor desse to hovudtypane av overføring frå eitt språk til eit anna er det ei mengd underkategoriar eller sjangrar (meir om det neste veke).

Kva slags eigenskapar må ein dyktig omsetjar ha? Ein vittig svenske har sagt at det er den perfekte jobben for ein person (med kompetanse i framandspråk) som er dyktig til å skriva, men som ikkje har noko å skriva om. Utsegna fortel noko svært vesentleg: Ein omsetjar må naturlegvis vera kunnig i kjeldespråket (sendarspråket), men det mest avgjerande er, faktisk, å ha formuleringsevne på forfattarnivå i målspråket (mottakarspråket). Å få til idiomatisk og korrekt norsk når hovudet ditt fløymer over av framandspråklege vendingar, er ein imponerande prestasjon!

Omsetjarar veit det er uråd å gjenskapa eit identisk innhald. Kravet er å gjenskapa tekster som formidlar likeverdig meining, ekvivalens. Det er nådelaust nok. Den kjende tittelen «Lost in translation» lyg ikkje. Men det er då ein ikkje skal gløyma at det same gjeld når me snakkar same språk; noko vert alltid borte. Kun to identiske personar (og slike finst ikkje) forstår kvarandre 100 prosent.

Italiensk gir italienarane høve til følgjande fyndord: Traduttore, traditore – ‘omsetjar (er) forrædar’. Heldigvis er dette løgn, når omsetjaren kan faget. Omsetjing er beundringsverdig språkarbeid; vanskelegare finst knapt.

Sylfest Lomheim skriv om språk i Klassekampen kvar onsdag.