- I dag arrangeres det en større distriktspolitisk landskonferanse i Stjørdal om det pågående distriktsopprøret. Samtidig lanseres boka «Distriktsopprør: periferien på nytt i sentrum», skrevet av noen av Norges fremste forskere på området. Reidar Almås, Eirik Magnus Fuglestad og Anders Mahlum Melås skriver i en artikkel i boka at alle distriktsopprør henter næring fra motsetningen mellom sentrum og periferi, som statsviteren Stein Rokkan viste var en grunnleggende konfliktlinje i norsk politikk. Rokkan opererte både med et økonomisk og et kulturelt triangel, med motpoler som arbeid, kapital og primærnæring i den første og urban kulturradikalisme og motkulturer som målsak, avhold og legmannskristendom i den andre. Historikeren Gunnar Yttri har skrevet at den kulturelle konfliktlinja gikk «mellom akademisk utdanna, europeiserte embetsmenn og overklassa i byane, og stadig meir statusbevisste, artikulerte og nasjonsorienterte bønder». Etter hvert fikk bøndene allierte i radikale byfolk. Denne konfliktlinja har satt et markant avtrykk i norsk historie. Statsviterne Harald Baldersheim og Anne Lise Fimreite har hevdet at Norge er landet med «den triumferende periferien». Likevel er mye av dette historie. Periferien taper og er ikke like triumferende som før, noe som også er bakteppet for distriktsopprøret.
Kvinnen i gata blir hardere rammet når ingen streiker.
Jakten på streikeofre
Søndag morgen klokka 06.00 gikk 3800 bussjåfører i Oslo og Viken ut i streik. Omtrent samtidig gikk startskuddet for en storstilt jakt på uskyldige mennesker som blir «rammet» av streiken. I tida som kommer, vil landets største medier tapetsere forsidene med småbarnsforeldre, helsepersonell, minstepensjonister og andre som blir urimelig hardt rammet nå som bussene ikke går. De neste dagene vil nær sagt hver eneste journalist i hovedstadsområdet bli skremt ut til nærmeste bussholdeplass for å jakte på noen som sliter med å komme fram i tide til barnehagen, jobben eller familietreffet. Slik er det hver gang det er streik, bortsett fra når journalistene selv streiker, for da er det ingen som kan reise rundt og intervjue «streikeofre».