Arbeidslinja har siden midten av 90-tallet vært det grunnleggende prinsipp for norsk velferdspolitikk. Formålet er at folk insentiveres til å delta aktivt i arbeidsmarkedet fremfor å ha et antatt bedagelig og lukrativt liv på trygd eller sosialhjelp. Delvis skal dette gjennomføres ved hjelp av tiltak som skal hjelpe folk med å delta i arbeidslivet. Arbeid er positivt for den enkeltes opplevelse av egen hverdag, og om man tilrettelegger for arbeidslivsdeltakelse for personer med funksjonshemninger så er det vel verdt kostnaden. Her skal det imidlertid handle om den delen av arbeidslinja som finner sitt uttrykk i frasen «Det skal lønne seg å jobbe» og som for noen har et normgivende innhold av nærmest religiøs karakter. For andre er den en floskel og en eufemisme for at om du ikke kan jobbe skal du også ha dårlig økonomi. Denne utgaven av arbeidslinja har vært en rettesnor for velferdspolitikken i snart 30 år. Det kan derfor være på sin plass å se litt på historien til arbeidslinja. Hvorfor ble den innført og hvordan har den virket?

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Maria Walberg, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedshaug og Marie Sneve Martinussen skriver onsdager i Klassekampen. Eric Nævdal er gjesteskribent.