Det er en ironi at dette skrives av noen som en gang hadde nynorsk som hovedmål på skolen. At jeg siden ble frafallen, henger sammen med at jeg aldri, til min indre sorg, har ført dialekten som hører til den vesle bygda der jeg vokste opp. Stort sett alle jevnaldrende snakket bygdas mål. Når vi leste i klassen, satt de med sine jordnære diftonger og konfronterende konsonanter og leste høyt, det klang godt. Min høytlesning hørtes mer teatralsk ut, en østlandsk stemme som leste nynorsk, men glattet ut på feil steder.