Det er lørdag, snart natt til søndag åttende august og jeg sitter på et svaberg på en knøttliten odde i utkanten av et populært badefelt i Oslo. I relativt trygg sosial distanse til små klynger av festklare unge voksne rundt om på svaberget, på plenen, under trær og på den lille stranda rett innafor her. Ja, et par ekstra festklare står og vugger litt i selve vannet, svært sensommerlig i takt til musikken. For det finnes musikk. Fram til nå ganske laidback og forholdsvis pyntelige houserytmer, noen vil kanskje kalle det musikk som er mastret ekstremt godt. Og som gradvis, etter hvert som vi nærmer oss midnatt, har glidd over i en mer nostalgisk nittitalls-vibb, passende nok et slags nikk til lyden av den opprinnelige europeiske rave-æraen, med hissige synthorgel-hugg, små repetitive vokalsnutter og signatur-trommeloops.