Noe av det Stig Holmås husker best fra barndommen er lyden av våte duevinger som letter fra takrennene i arbeiderstrøket han vokste opp i. Forfatteren ble født ni måneder etter krigens slutt, og som fredsbarn flest tilbrakte han mesteparten av tida utendørs. Barna lagde fuglekasser til duene, så la de seg på ryggen for å se flokkene danne enorme formasjoner på himmelen.