- Forfatter Dag Herbjørnsrud hevder på Twitter og Facebook at Klassekampen sprer falske anklager mot ham og forfatterne Fartein Horgar og Camara Lundestad Joof. Årsaken er at vi 16. juni trykket kronikken «Holberg og slavehandelen» av forfatter Marianne Solberg, hvor hun spør hvorfor så mange tror at dramatiker Ludvig Holberg var involvert i slavehandel. Det er en misforståelse, skriver hun, og spør hvordan den har oppstått. Hun peker blant annet på ovennevnte forfattere og skriver at de har omtalt Holberg som slavehandler. Herbjørnsrud og Horgar avviser påstanden på kronikkplass tre dager seinere. Likevel mener Herbjørnsrud nå at vi bør rette i Solbergs kronikk og det han kaller anklager, personangrep og løgn.
- Vi ser ingen grunn til å rette i Solbergs kronikk. For det første er det ikke så enkelt som at uttalelsene er usanne: Søk i Retriever viser at Holberg er ganske hyppig nevnt som investor i slavehandel når norske aviser omtaler Fartein Horgars romaner. Horgar sier blant annet at «Holberg eide en plantasje i Karibia», før han i fjor tar et skritt tilbake og frikjenner ham. Camara Lundestad Joof skriver i Dagbladet at «Holberg investerte formuen sin i et slavekompani» og «syntes det var greit å kjøpe og selge kropper som så ut som familien min sine kropper». Herbjørnsrud skriver at Holberg hadde aksjer i slavehandel. De sier kanskje ikke ordrett at «Holberg var slavehandler», men det er inntrykket som sitter i.
- I sommerens Holberg-debatt har det blitt brakt på det reine at investeringen begrenser seg til én aksje som kan ha blitt påtvunget ham av kongen. Han solgte den raskt og tjente lite. Etter å ha lest gjennom de siste tiårenes avisskriverier om Holberg og slavehandel, ser det ut som en betimelig presisering. Den har kommet fram i en polemikk mellom engasjerte forfattere. Det er den andre grunnen til at vi ikke retter: Offentlig debatt skal foregå i åpent lende, med argumenter og informasjon. Ved å undersøke saksfelt og lytte til hverandre, når vi nye innsikter. Vi mener det er et bedre fundament for å danne seg oppfatninger enn rein faktasjekk.
Attendo tror ikke det lønner seg med privat eldreomsorg i Norge.
Takk for at dere drar
«Attendo bedömer att det saknas förutsättningar för privata företag att utveckla långsiktigt bärkraftig verksamhet inom äldreomsorg i Norge.» Denne meldingen ga det svenske velferdskonsernet og oppkjøpsfondet 2. juni til dagens og fremtidige investorer. En ekte gladsak, for investorenes handlinger forteller om profittmuligheter.
Mange års kamp mot kommersiell drift i vår velferd fører fram. Attendo tapte mot de valgene mange av oss gjorde i kommunevalgene 2015 og 2019. Samtidig kjemper Stendi AS og Norlandia Health & Care Group AS om sine kommersielle interesser. De er fremdeles store og ekspanderer på markedsliberalismen til dagens regjering innen barnevern, barnehage og helse.
Historien om kommersielle i Norge (som i Sverige) er en historie om skandaler knyttet til stadige kutt i kostnader, på ansatte, på kompetanse og på materiell.
Hva betyr det at Attendo mener at det ikke er forutsetninger for langsiktig og bærekraftig virksomhet i norsk velferd? Vi kan jo tenke oss at langsiktig viser til at stadig flere bykommuner har fått politiske allianser som erklærer at de ikke vil konkurranseutsette velferdstjenester, og at de vil drive selv når kontraktene går ut. Til og med i Frps utstillingsvindu Austevoll går Høyre inn for å avvikle kommersiell drift av sykehjemmet. «Kommunen er den som er best i stand til å drifta denne sektoren», sa ordfører Morten Storebø (H) til NRK 31. januar 2019.
«Begrepet bærekraftig i kommersiell tankegang er profitt»
Begrepet bærekraftig i kommersiell tankegang er profitt. Ikke bare at de hvert år kan hente en bestemt avkastning på investeringen/oppkjøpet, men avkastningen må øke hvert år. Innen kommersiell velferd er det godt dokumentert at det spesielt er innsparinger på personalkostnader som er profittmuligheten. Når et politisk flertall på Stortinget har vedtatt å avklare hvordan kommuner kan prioritere ikke-kommersielle aktører innen velferden, og at privat velferd ikke skal kunne konkurrere med lavere lønns- og arbeidsbetingelser, da skvises den kommersielle «bærekraften».
Dagens Arena skrev 3. mai at «Ambea og Attendo fortsetter å ekspandere innen eldreomsorgen i Sverige og Norden. Samtidig som risikokapitalens krav til fortjeneste tvinger selskapene å spare. Nå hjemsøker covid-19 eldreomsorgen i Sverige, og konsekvensene av sparingen blir tydelige.» I Norge eier Ambea Stendi (tidligere Aleris). Ordfører Storebø (H) sa til NRK:«Særleg har me vore opptatt av at dei ikkje heilt har klart å levera på dei kvalitative måla, mellom anna sjukepleiardekning.»
I Norge er en sterk kommunal sektor, som uavhengig av regjeringsideologi kan velge å drifte etter, det som er best for innbyggerne. Eller som Storebø sa: «Eg trur det er veldig attkjennande i lokalpolitikk at me ikkje tar så ideologiske eller dogmatiske avgjerder. Me gjer det me meiner er best for innbyggjarane med den kunnskapen me har.»
Selv om regjeringens Granavolden-erklæring lover økt privatisering innen kommunal omsorg, gir det åpenbart ikke Attendo nok trygghet, for vi og våre kommuner har fått nok, og bak Solberg lurer valget i 2021.
Men det er alltid etterarbeid ved avkommersialisering. Lovisenberg og Stavanger kommune tar over kommersielle kontrakter. Fagforbundet og Sykepleierforbundet bør sikre at Attendo får betalt all den lønnen ansatte har krav på, feriepengene, får oppgradert stillingsprosentene til det de har jobbet, og reelt får lønn etter tariffen før overdragelsen. Det har både Stavanger og Lovisenberg all interesse av at skjer. Attendo har råd til det, for soliditeten er god selv om de mener at profitten i framtida kommer til å bli for lav i Norge.