Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Fra alle jazz: Musikkmagasinet lot medmusikanter og jazzvenner stille spørsmålene, til dronningen av Musikk-Norge, Karin Krog.

I residensen

LANG OG TRO TJENESTE: Karin Krog fikk sin første lønningspose, ja, en fysisk lønningspose, på restaurantoppdrag med Einar «Pastor’n» Iversen (1930-2019). Siden har hun spilt med en hel håndfull norske jazzgenerasjoner – og ingenting tyder på at hun har tenkt å gi seg helt ennå.

Hun er «artist in residence» under årets Moldejazz. Men egentlig er den hjemlige jazzlegenden Karin Krog verken helt komfortabel med ordet «artist» – eller det å stå på en scene.

– Det jeg alltid har sagt om Karin, er at du kan ta kvinnen ut av jazzen. Men du kan ikke ta jazzen ut av denne kvinnen! For det er kjernen av Karin. Det er det hun alltid har elsket, det er jazz. I den tradisjonelle formen. Hun vokste opp i en æra da Billie Holiday fortsatt var i live, så hvorfor skulle det ikke vært en av hennes helter? Hun har hørt Billie Holiday synge og Louis Armstrong spille trompet. Hun var der! Og vi vet alle hvilket inntrykk musikken i vår ungdom gjør på oss. Legg så til at hun ble voksen på sekstitallet, med fri jazz og avantgarde i lufta, og erfaringer med populærformer. Alt dette ligger dypt innprentet i hennes form, understreker John Surman, engasjert på en og samme tid i arbeidet med rosebusken i hagen i Bekkestua, og i denne utvidede tankerekka.

En tankerekke på tampen av en utfordring på stående fot fra Musikkmagasinet. For hvem kjenner Karin Krog bedre som musiker og menneske enn samboeren siden 2005 og sentral medmusikant siden 1970? Klart John Surman måtte med da vi bestemte oss for hovedintervju med Karin til vårt årlige jazznummer, i anledning engasjementet over fire konsertdager i Molde, om to ukers tid. Og for å la medmusikanter og andre kjente fra et langt liv i jazzens tjeneste stille spørsmålene.

Problemet er bare at vi ikke kan huske å ha sett Karin og John med mer enn et par meters avstand mellom hverandre de siste ti årene, og vi ville ha spontane svar på spørsmålene, i øyeblikket. Dermed var eneste sjanse å gripe fatt i John når vi dro opp til residensen for å gjøre selve intervjuet. Og om han leverte? Døm selv, men først de tolv andre innsendte, inkludert to tidligere kulturministere. Som seg hør og bør når man snakker om og med en musiker og et menneske av Karins format. Vi spoler tilbake en times tid, til spørsmål/svar-tid i Karin og Johns hjemmestudio rett innenfor entreen.

Ellen Horn, jazzmenneske fra Tjøme: «‘Karin er alltid så flott, ikke minst på håret’, kunne Jon (Christensen, Horns avdøde ektemann og trommeslager på en rekke Karin Krog-innspillinger f.o.m. begges albumdebut «Be Myself» (1964), journ.anm.) si. Han snakket alltid om deg som døråpner, læremester og forbilde – og om din stilsikkerhet, både musikalsk og i klesveien. Jeg er så enig, det er star quality i alle ledd! I de tidligste årene ser du ut som en skikkelig fin frue, og nå nylig hørte jeg deg rappe på låten «Digi-Mareritt», fremført med glimt i øyet og ungdommelig bravur og frekkhet. Hvor bevisst har du vært i å utfordre deg selv og omgivelsene i de ulike fasene av din karriere? Hvordan får du til å stadig fornye deg og beholde lekenheten og friskheten i uttrykket?»

– Det er jo viktig å holde seg … oppdatert, på hvordan verden er og hva som skjer. Musikalsk sett, men også ellers. Jeg har vært ved min computer siden midten av nittitallet, jeg. Akkurat nå har jeg fått en ny en, så da sitter jeg mye med den, hehe. Det er jo en verden for seg selv – men det må til. Og så er det jo viktig å ha kontakt med folk som er yngre enn seg, da.

Åse Kleveland, sanger fra Oslo/Stockholm: «Jeg traff deg som 17-åring i entreen til Anne Brown, musikkhistoriens første Bess i «Porgy and Bess», som hadde forelsket seg i skihopperen og forfatteren Thorleif Schjelderup, og vips var forflyttet fra de store metropoler til Vettakollen i Oslo. Men for en litt skranglete tenåring, med måtelig selvtillit, var det du, Karin Krog, som var stjernen og solen. Blond, vennlig, strålende vakker – og cool. Alt jeg drømte om! Min fartstid hos Anne Brown ble ikke så lang. Du, derimot, fortsatte slik jeg forstår det store deler av ditt liv med sang og yoga hos Anne. Hva betydde hun for deg som mentor og pedagog?»

– Hun betydde … alt! Særlig i den perioden, med to små barn, mye husarbeid og alt sånt. Da var det godt å komme til Anne og få lært litt, blant annet om viktigheten av å ordne dagen sin konstruktivt, om jeg skulle få noe ut av det her. Og så visste hun om yoga, og trente litt selv, med en mentor som hun henviste meg til. Det var jo ingen som gjorde yoga den gang, det var noe mystiske greier, og ikke så veldig allment. Men først og fremst øvde vi skalaer og slikt, for å få mer stemmebeherskelse. Jeg hadde jo alt vært innom konservatoriet og hatt sangundervisning der, men det passet ikke for meg. Da skulle man liksom inn på opera-greia. Men Anne visste hva dette dreide seg om. Hun hadde jo spilt i «Porgy and Bess» i flere år, med mye jazzmusikere innom, blant annet Cab Calloway! Så hun forstod hva jeg var inne på og hvor jeg ville, og vi jobbet med teknikk og tolkning av tekster og sanger ut fra det. Det var en veldig fin tid for meg, og en fantastisk anledning når det kom til hennes nærhet til den tradisjonen.

BYENS FLOTTESTE DUO: John Surman og Karin Krog har spilt sammen, i begynnelsen litt til og fra, siden 1970. Og siden 2005 også delt hus, hage og studio på Bekkestua rett utenfor Oslo. Klart det er noe helt spesielt over samarbeidet og samspillet deres – som for øvrig kan oppleves på to av Karins fire konserter i Molde.

Espen Rud, trommis fra Asker: «Nærmest det eneste jeg aldri har spurt Karin om, av ting jeg skulle ha lurt på eller vært usikker på, er hvorfor hun inviterte meg med på innspilling i Arne Bendiksen Studio 10. mai 1970. Albumet var «Some Other Spring.» I studio var lydtekniker Jan Erik Kongshaug, superbassist Niels Henning Ørsted Pedersen, toppianist Kenny Drew, mestersaksofonist Dexter Gordon og Karin! Og jeg var 22 år. Skjønner du?! At det gikk an å bli tatt med på dette, er vel kanskje noe jeg har lurt på.»

– For det første var vel Espen den blant de unge musikerne akkurat da som gjorde seg bemerket og kom som et nytt skudd. Han fikk veldig god omtale, blant annet av Hallvard Kvåle som var innspillingssjef hos Bendiksen på den tiden, og ikke minst av min daværende mann Johs Bergh. Så vi ble enige om at når det ikke skulle fraktes trommeslager med resten av bandet fra København, var Espen den rette. Jeg hørte på gode råd, og hadde også spilt med ham litt fra før, i min trio på den tiden. Så det ble Espen! Men jeg må jo si at jeg også lurte litt på hvordan Espen ville greie seg med disse … sterke musikerne. Det gikk knirkefritt! Men det må ha vært et sterkt press for ham, så ung. Med Kenny og Dexter … men så var jo Niels Henning der, og det var vel sånn at Espen kjente ham litt. Og jeg vil regne med at Niels Henning også gikk god for ham da spørsmålet om trommeslager kom opp for Dexter og Kenny, uten at jeg vet helt sikkert. Men Espen ble veldig godt mottatt også. Og han var bra! Er du bra nok, så er du bra nok.

Arild Andersen, bassist fra Lillestrøm: «Hva ville drømmekompet ditt vært – både blant dem som er her og de som ikke er her mer?»

– Det er litt vanskelig, for jeg har jo til tider hatt drømmekomp! Og Arild har vært med i noen av dem, blant annet i tiden rundt «Joy». Eller en trio vi hadde med Arild, Svein Christiansen på trommer og Terje Bjørklund på piano. Jeg har hatt et veldig godt samarbeid med Arild i alle år, til og fra, og det skal bli hyggelig å være med og spille i hans nye gruppe i Molde i år. Men drømmekomp, ja. Det hadde ikke vært så verst å få gjort noe med kompet til Miles. «Kind of Blue»-kompet! Hehe! Eller Bill Evans – der er jeg litt misunnelig på Monica Zetterlund!

Georgia Mancio, sanger fra Croydon: «Karin, du har vært en inspirasjon for meg, ikke bare som den utrolig mangfoldige stemmekunstneren du er, men også for din mangefasetterte karriere som produsent, plateselskapseier, komponist og aktivist og organisator for musikeres rettigheter. Blir det innimellom vanskelig å inneha alle disse rollene, eller mener du det er viktig for artister å forstå alle aspekter av bransjen, og bevare eierskap av sin egen kreative output?»

– Jeg kan bare svare ja til alt. Ja, det er vanskelig! Og det er viktig. Eller, det er ikke så vanskelig, men det krever at du jobber og engasjerer deg. Jeg kjenner jo Georgia fra da hun kuraterte festival i London, og hentet inn sangere for en hel uke av gangen, hun gjorde en kjempejobb der og startet også egen label, og passer på sine rettigheter og slikt. Det er jo en dyd av nødvendighet, å passe på hva man driver med. Vi vil alle helst bare styre med musikken! Men man må engasjere seg, passe på hva man skriver under på og så videre. Det er jo ikke alle det passer for, men det er bare å få «stompen i gir», så går det an!

«Stort sett er gutta veldig greie å arbeide med. Men man må jo sørge for å bli sjef!»

Jenny Hval, multikunstner fra Oslo: «Da jeg ble ordentlig kjent med musikken din (altfor sent, for ti års tid siden), hørte jeg en frihet hos deg, i stemmebruk og tilnærming, til hva man «er» når man er vokalist og artist, som jeg nesten ikke kan huske å ha hørt før. Her har vi mye å lære av deg, føler jeg. I min generasjon, og i enda større grad for dem som er yngre (om jeg har forstått det riktig), føles det som om man nå må «være» en slags identitet når man er artist, og at man må bruke musikken og sangen til å markedsføre denne identiteten. Også utenfor det kommersielle markedet, kommer det kunstneriske i annen rekke. Så jeg lurer på: Hva betyr uttrykket «artist» for deg? Tenker du at du har en sangpersonlighet, eller en «artistisk» personlighet, som er nødvendig å bevare fra prosjekt til prosjekt? Eller føler du deg fri i møte med musikken til å følge den, og ikke tenke så mye på deg selv?»

– Artist er et skrekkelig ord egentlig. Det er jo … sirkusartister! Som jazzutøver, er du ikke «artist», liksom. Man er jo i en musikkindustri, og da er man en artist. Jeg tror Jenny spør om man må være artist hele tiden for å gjøre musikk? Jeg skjønner hva hun mener. Og jeg tror egentlig jeg protesterer mot det. Jeg vil være fri, fra prosjekt til prosjekt, til å være den jeg føler jeg skal være. Men det er veldig ukommersielt, og veldig farlig!

Vigleik Storaas, pianist fra Bergen: «Du har spilt med så mange kjente jazzpianister, som Steve Kuhn, Kenny Drew og Bengt Hallberg, for bare å nevne noen. Kan du si noe om pianistens rolle som akkompagnatør?»

– Det er jo et spesielt fag for en pianist, å akkompagnere. Man må være sympatisk innstilt til å gjøre nettopp dette – legge til rette, melodisk og harmonisk, for sang. Man må ha gode klanger, og alt det stilistiske inne, kunne forskjellige stilarter som passer til det stykket musikk man skal spille. Vite at man ikke skal gå i veien for en sanger, å gi plass. Det er et veldig spesielt yrke, og det er forskjell på pianister. Jeg har vært veldig heldig med hvem jeg har fått jobbe sammen med, så mange gode pianister – inkludert Vigleik!

Paal Nilssen-Love, trommis fra Stavanger: «Hva savner du som musiker i dag, kontra for 20, 30 eller 40 år siden? Er det noen vesentlige forskjeller mellom musikerne du jobbet med eller hørte på for 40 år siden, kontra de du møter i dag?»

– Nei. Hehehe. I grunnen ikke. [Lang pause.] Alle er jo veldig mye yngre enn meg, da, det er jo også et svar. Men jeg synes de stort sett er som de var, jeg. Vi strir jo stort sett med den samme greia. Jeg synes ikke det var noe vanskelig å jobbe med Paal Nilssen-Love heller! Selv om han er mye yngre enn meg – men han er ikke ung han heller altså, hehehe!

Lars Mørch Finborud, kurator/forfatter fra Oslo: «Hvordan kom du på å lage dokumentarfilm om graffiti i New York for NRK i 1975 – et tiår før internasjonale klassikere om fenomenet som «Subway Art» og «Spraycan Art» kom ut?»

– Jeg var på studietur i New York, og der ble jeg vist litt rundt av bassisten Bob Daugherty, som jeg kjente fra før, fra en tidligere turné i Japan. Bob fortalte meg at han fotograferte graffiti som hobby. Når han ikke jobbet med musikk, eller om han ble litt frustrert og sånn, tok han bilder rundt om i for eksempel Bronx, av graffitien der. Vel hjemme igjen ble jeg stipendiat i tv-produksjon hos NRK. Jeg var litt hos musikkavdelingen, en liten avdeling den gang, og spurte om jeg kunne gjøre et program ut av disse graffitibildene. Med originalmusikk, for da kunne det gå under musikkavdelingen! Ingen visste hva graffiti var, men OK, jeg kunne gjøre en halvtimes produksjon. Da spurte jeg Arild (Andersen) og Jon (Christensen) om de var interessert i å lage noe til den. Det var de, og de lagde veldig fin musikk! Så laget vi en tekst for å forklare hva det var, som ble lest av Johs Bergh. Og så gikk vi i produksjon, med stills og tale over originalmusikk. Sånn ble den til! Ingen visste hva det var, det var noe underlig noe. Den ligger på Youtube i dag, som «Kunst i ghettoen».

Silje Nergaard, sanger fra Hamar: «Hva har vært drivkraften din i alle disse årene?»

– Eh [lang pause] ... musikken! Det er moro å synge, og det er drivkraften – musikken!

Terje Gewelt, bassist fra Oslo/Larvik: «Jazzmiljøet både i Norge og internasjonalt var lenge meget mannsdominert, særlig på 50/60-tallet. Hvordan var det å være kvinnelig jazzmusiker på den tiden?»

– «I didn’t feel a thing.» Hehehe. Det har alltid vært mannsdominert, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg har ikke hatt særlige problemer med det. Stort sett er gutta veldig greie å arbeide med. Men man må jo sørge for å bli sjef! Hahaha.

«Artist er et skrekkelig ord egentlig.»

Claire Martin, vokalist fra London: «Karrieren din har hatt så mange høydepunkter! Kunne du delt et par favoritter blant dine mange musikalske samarbeider, og fortelle hvorfor nettopp disse var så spesielle for deg?»

– Det er litt interessant at det er Claire som spør om dette, vi har nemlig begge jobbet med komponisten Richard Rodney Bennett (1936-2012, journ.anm.). Jeg gjorde et konsertsamarbeid med ham på begynnelsen av syttitallet, med turné i England og i Norge. «Her er ett stykke av John Cage, og ett av Cathy Berberian», sa han til meg og lurte på om jeg kunne lære disse til konserten. Slik ble han viktig for meg, ved å åpne den verdenen der, og introdusere meg til den moderne musikken. Og så vet jeg ikke hvordan det er å snakke om min nåværende samarbeidspartner, men selvfølgelig er John veldig spesiell for meg! Han har alltid vært det, siden vi var i European Downbeat Poll Winner-orkesteret sammen i 1970 – det var forresten mannsdominert, jo da, og litt vanskelig! Da var John veldig grei. Han kom med en komposisjon jeg kunne gjøre og var i det hele tatt så grei å jobbe med. Og vi var begge interessert i tidlig elektronikk, så jeg kom over til England hvor vi gjorde noe sammen, blant annet en radiosending, og han skrev også noen fine melodier som jeg fikk med meg. Det var et veldig spesielt arbeidsforhold, alt da. Men vi så ikke noe særlig til hverandre igjen før mot slutten av syttitallet, da vi gjorde «Cloud Line Blue» sammen. Vårt samarbeid har vært veldig fint, og er fremdeles veldig fint! Også fordi det ikke er så mange instrumentalister som har forhold til sang, med mindre de har sunget selv. Men det hadde John, han har vært korgutt! Og hadde i tillegg en mor som var engelsklærer, der han kom inn i Shakespeare og … ord! Ords mening i en sang er jo også en del av dette. Det er en del poesi i disse sangene også.

John Surman, musiker/samboer fra Tavistock/Bekkestua:

Det jeg vet om deg, er at du er en av de musikerne jeg noensinne har møtt som er mest komfortabel i studio. De fleste mennesker blir hemmet av innspillings-situasjonen. De føler seg mindre komfortable når det røde lyset kommer på. Men jeg har lagt merke til hvordan studio er ditt naturlige miljø, du er virkelig fullstendig avslappet der. Mens på scenen, for deg … er det noe med å opptre offentlig, som virker mindre komfortabelt. Er det fordi det kun er musikken å forholde seg til i studio? Hva tror du, ville du vært enig i at du er mer komfortabel i studio enn live?

– Ja, det stemmer. I gamle dager, på radio, pleide folk å bli helt lamslått foran mikrofonen. Jeg har aldri hatt det på den måten. Det å være i studio er avslappende for meg, man kan gjøre ting på nytt igjen hvis du goofer … Og i studio er det ingen som snakker og ingen som bråker, hehehe. Ingen forstyrrelser, du kan konsentrere deg om musikken og bare den. Men spør du meg hvorfor?

Ja. Kan jeg bare lufte muligheten for at det at du er kvinne blir en annen grunn til at alt dette utenforliggende i en konsertsituasjon blir vanskeligere for deg? Vi gutta kan jo ha på oss klærne fra da vi jobbet på taket før på dagen og gå rett på scenen. Om en kvinne gjør det samme blir det en sjokkeffekt, da blir det punk, da blir det en situasjon! Med andre ord kan man vel ikke være like tilbakelent som en kvinnelig performer, i vårt felt i alle fall. Jeg har jo lagt merke til dette, folk skriver om hva du har på deg når de anmelder en konsert, og greit – det har skjedd en gang eller to at det skrives om min «ville sveis», men det er på en litt annen måte. Tenker du at dette spiller inn?

– Det er jo en del av jobben, er det ikke? Å se i alle fall halvveis presentabel ut. Det er noe min gamle lærer Anne Brown sa til meg: «You know, Karin – people listen with their eyes as well. You better take care!» Hehehe! Men jo, det der blir også en distraksjon fra musikken.

Som «artist in residence» på Moldejazz er Karin Krog med på åpningskonserten med Arild Andersen Group mandag 13. juli. Dagen etter står Karin Krog Trio på programmet, onsdag spiller hun med The Meantime og John Surman, mens hun torsdag gyver løs på Monk sammen med Surman og hans Valhallakvartett.

Git: master, Env: production, Sanity: production