Jeg hadde konstruert det perfekt foredraget. Jeg sto på alle Danmarks talerstoler, foran et hvitt publikum, og fortalte om den skyld de har for at mine livsbetingelser er dårlige.
— Hassan Preisler til Aftenposten
Koronakroppen er i hvert fall et bevis på at global samhandel og markedsøkonomi fungerer.
— Heidi Nordby Lunde i Dagsavisen
Når rasisme diskuteres, så er alle enige. Når konkrete tiltak skal vedtas, så er tonen straks mer utydelig.
— Marcela Montserrat Fonseca Bustos i VG
Hvem skal Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sende ut i åkeren?
— Kjetil B. Aldstadheim i Aftenposten
Vips så var vi tilbake til førindustriell tid der arbeiderne satt hjemme og produserte varene.
— Lars West Johnsen i Dagsavisen
Bøker
Inviterer til fripris-fest
Petter Stordalens forlagshus er ute av Bokavtalen – vil forbeholde seg retten til å dumpe prisen på bøker:
FEIRET BESTSELGERE: Det sprudlet i Strawberrys lokaler da det ble kjent at fem av fjoråret årets 15 mest solgte bøker kom fra Petter Stordalens forlagsfamilie. Nå står forlegger Jonas Forsang fri til å «trikse» med prisen på nye bøker for å skape flere bestselgere. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth Solbø
Avgjørelsen har drøyet lenge, men i går kom beskjeden om at forlagshuset Strawberry melder alle forlagene sine ut av Forleggerforeningen. Dermed er ingen av Petter Stordalens forlag lenger forpliktet til å forholde seg bokavtalen, en frivillig avtale mellom norske forleggere og bokhandlere, som blant annet regulerer tilbudsprisen på nye bøker.
Avgjørelsen ble tvunget fram etter at det lille bestselgerforlaget Bastion ble et fullverdig medlem av Strawberry-familien like før jul i fjor.
Siden 2017 har Forleggerforeningen hatt en vedtekt om at alle forlag i et konsern må være medlem hvis ett er det. Strawberry-forlegger Jonas Forsang sier til Klassekampen at forlagshuset ønsket et unntak fra denne vedtekten, men at dette ikke lot seg gjøre.
– Når det er sagt, forandrer dette ingenting hos oss. Hvert forlag vil fortsette slik de alltid har, og vi ser fram mot å fortsatt bidra til styrking og modernisering av norsk bokbransje, sier han.
Vil selge med mer rabatt
At «hvert forlag vil fortsette slik de alltid har», betyr også at Bastion – under Stordalens vinger – ikke har planer om å følge fastprisordningen som er regulert gjennom Bokavtalen. Fastpris på bøker betyr at hvert enkelt forlag fastsetter utsalgsprisen på bøkene sine når de er nye, og at salgsleddet kan gi inntil 12,5 prosent rabatt på denne prisen fram til 1. mai etter utgivelsesåret.
Kari Marstein Fartein Rudjord
I starten av 2019 skrev Klassekampen om hvordan bøker utgitt på Bastion forlag brøt med denne praksisen.
Eksempelvis ble en Jojo Moyes-bok solgt for bare 129 kroner i starten av 2019, til tross for at boka ble gitt ut med en utsalgspris på 379 kroner få måneder i forveien.
Forsang forklarer at Bastion ikke vil følge fastprisen fordi forlaget har en helt annen forretningsmodell og litterær profil enn tradisjonelle norske forlag.
– For Bastion representerer massemarkedet en stor andel av inntektene, og der er man avhengig av fleksibilitet rundt ulike salgsledd og prisingen av bøkene i et marked der alt forandrer seg fort, sier han.
Forsang hevder også at Bastions feelgood-bøker ikke konkurrerer med norsk skjønnlitteratur eller norske forfattere.
– Hvordan kan du mene det? Disse bøkene dytter jo norske forfattere ut av hyllene i bokhandelen?
– Å si at feelgood-segmentet dytter norske forfattere ut av hyllene i bokhandelen, er litt som å si at norske tomater hadde fått det bedre i grønnsaksavdelingen om det ikke var for de hersens bananene. Det er to forskjellige ting.
– Gratispassasjer
Kari Marstein, sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, synes det er veldig synd at Strawberry nå melder forlagene sine ut av Forleggerforeningen.
Hun mener det er uheldig at forlagshuset ikke vil følge fastprisordningen for bøker som blir utgitt på Bastion forlag.
«I massemarkedet er man avhengig av fleksibilitet rundt prisingen av bøkene»
— JONAS FORSANG, FORLEGGER I STRAWBERRY
– Fastprisordningen er en viktig del av bransjebyggverket. Når Strawberry nå signaliserer at ikke alle forlagene deres vil følge denne, blir de gratispassasjerer på et tog vi andre trekker, sier Marstein.
Hun påpeker at et forlag kan profittere voldsomt på å operere med fripris i et fastprismarked.
– Jonas Forsang hevder at de oversatte feelgood-bøkene til Bastion uansett ikke konkurrerer med norsk skjønnlitteratur. Hva synes du om den påstanden?
– Det mener jeg er helt feil. Det er bare til å ta en titt på hva som får utstillingsplass i bokhandel, og hvilke titler som ligger høyt oppe på bestselgerlista.
Direktør i Forleggerforeningen, Kristenn Einarsson, skulle gjerne sett at Strawberry hadde kunnet fortsette i Forleggerforeningen.
– Mitt inntrykk har vært at de har vært opptatt av at bransjens rammebetingelser videreføres. Vi vil fortsette en konstruktiv dialog med dem, slik vi også har med andre aktører som ikke er medlem av foreningen, sier Einarsson.
Utmeldingen fra Forleggerforeningen gjør også at Strawberry-forlagene formelt ikke er bundet av normalkontraktene, som blant annet regulerer forfatternes royalty.
Jonas Forsang garanterer imidlertid for at forlaget ikke vil ta seg friheter på det punktet.
FRIE TØYLER: Kunstner Elise Storsveen hadde selv en heftig konsertopplevelse på Henie Onstad som fjortenåring. Nå har hun kuratert samlingsutstillingen «En heftig opplevelse for et ungt sinn».
BEGGE FOTO: ØYSTEIN THORVALDSEN, 8HENIE ONSTAD KUNSTSENTER
59 år har gått siden Sonja Henie og Niels Onstad donerte 110 kunstverk til det som skulle bli Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. I løpet av et halvt århundre har samlingen vokst til over 4000 verk og er regnet for å være en av landets viktigste. Men i motsetning til museer med tilsvarende kunstsamlinger, har ikke kunstsenteret hatt en fast samlingsutstilling.
Det er det nå gjort noe med – om enn bare for en periode. De neste tre årene vises «En heftig opplevelse for et ungt sinn» – en stor samlingsutstilling kuratert av kunstner Elise Storsveen. Hun har fått frie tøyler til å velge verk fra samlingen, kjent for verk av storheter som Pablo Picasso og Asger Jorn.
– Jeg har sett bort fra toppsjiktet og alt vi forventer å se i en slik utstilling. Når man skyver til side topplokket, oppdager man hvor mye bra som finnes under, sier Storsveen.
– Det er på tide å utfordre ideen om at publikum helst vil se den gamle gullrekka om og om igjen.
Fristilt som kunstner
Utstillingen er todelt. I første del vises nordisk etterkrigskunst, i andre del grafikk, bøker og plakater. Vektleggingen av etterkrigskunst er et resultat av Storsveens mangeårige frustrasjon over mangelen på et permanent visningssted for denne kunsten.
MIDLERTIDIG PERMANENT: Samlingsutstillingen åpnet denne uka og vil være tilgjengelig i tre år framover.
– Jeg har undervist ved Kunstakademiet i Oslo, og det har vært påfallende at jeg aldri har kunnet be studentene gå og se for eksempel Inger Sitter, fordi det ikke har vært noe sted å se det, sier Storsveen.
Kode i Bergen viser riktignok noe, og når det nye Nasjonalmuseet og Kunstsilo i Kristiansand åpner, vil situasjonen bedre seg. Men enn så lenge vil altså Henie Onstad være reisemålet for etterkrigsentusiaster. Men den som forventer seg en kronologisk presentasjon av de viktigste kunstverkene fra 1950 til i dag, vil bli skuffet.
– Kuratorer og kunsthistorikere er ofte nødt til å forholde seg til et narrativ, mens som kunstner er jeg mer fristilt, og kan jobbe på samme måte som når jeg lager kunst. Jeg har gravd i samlingen, holdt øynene åpne og latt mine egne minner om kunstmøter styre kurateringen, sier hun.
De tidligste verkene i utstillingen er Odd Tandberg-trykk fra 1954, og det nyeste er Jumana Mannas «Government Quarter Study» fra 2014. Flere av verkene er signert kunstnere som Storsveens generasjon opplevde at sto i veien for dem som unge kunststudenter på 1990-tallet, som Per Inge Bjørlo og Zdenka Rusova.
– Den gangen oppfattet vi dem som irrelevante, fordi de gjorde ting som ikke var i tråd med våre interesser. Så det har vært fint å se på dem med nytt blikk og innse at det var gode grunner til at de tok så stor plass, sier Storsveen.
Tullete hierarkier
Et mål med «En heftig opplevelse» er å bryte ned skillene mellom høy- og lavkultur.
– Jeg synes hierarkier er noe tull. På samme måte som man må sikre representasjon, må man bryte ned andre hierarkier. Man må kunne stille ut plakater og malerier ved siden av hverandre uten å gjøre et poeng ut av det, sier hun.
Utstillingen er en salig blanding av verk fra publikumsfavoritter, internasjonalt anerkjente tungvektere og kunstnere som er elsket av kunstnere, men som er ukjente for de fleste av oss.
– Jeg har to kjepphester, to kunstnere jeg mener har fått altfor lite anerkjennelse. Den ene er Henny Lie, en konseptuell fotograf som gjør ting minner om «land art». Jeg har med en kollasj av henne, sier Storsveen.
Hennes andre kjepphest er Marius Heyerdahl. Kunstneren, som døde bare 41 år gammel i 1979, har fått fornyet oppmerksomhet etter at flere av verkene hans ble heist opp fra havets bunn i 2017. Heyerdahl hadde dumpet dem i Topdalsfjorden utenfor Kristiansand, kort tid før han avsluttet livet sitt.
«Jeg synes hierarkier er noe tull. På samme måte som man må sikre representasjon, må man bryte ned andre hierarkier»
— ELISE STORSVEEN, KUNSTNER
– På 1970-tallet, da de fleste andre politiske kunstnere var opptatt av motstanden mot EEC (tidligere navn på EU red.anm.) og Vietnamkrigen, var Heyerdahl engasjert i forurensning og naturvern. I utstillingen har vi med hans metallrelieff «Erosjon», forteller Storsveen.
Må jobbe for det
Utstillingens andre del er viet internasjonal grafikk, plakater og kunstbøker. I sin skattejakt i Henie Onstads omfattende, og nærmest uberørte, arkiv bokarkiv fant Storsveen kunstnerbøker av storheter som Ed Ruscha, Sol LeWitt, Andy Warhol og Yoko Ono. Men hun har også gjort nye oppdagelser – bemerkelsesverdige bøker av kunstnere selv ikke hun kjente til.
– Det arkivet er en skikkelig godtepose! sier Storsveen.
I «En heftig opplevelse» kommer ingenting gratis, selv de sedvanlige veggtekstene er borte – et par videointroduksjoner er det eneste som veileder publikum. Storsveen håper likevel at publikum vil lære en hel del om nordisk etterkrigskunst – de må bare belage seg på å gjøre jobben.
– Det ligger tjukke lag av informasjon rundt verkene, så Google er bra. Spør folk! Jeg håper at utstillingen kan trigge publikum til å finne ut av ting selv.
