USA har vært rystet av en eksplosjon av uroligheter i de siste ukene. Etter at George Floyd ble drept av politiet i Minneapolis, har titusener blitt arrestert, og 17 personer har dødd i demonstrasjonene som har spredt seg over hele landet.
Demonstrantenes sinne er berettiget, og kravene om bedre opplæring og større ansvarlighet hos politiet er rimelige.
Det virker som om folkemeningen er på demonstrantenes side. I henhold til en undersøkelse som Yougov nettopp utførte, mener 90 prosent av alle amerikanere at de som skal håndheve loven, må få bedre opplæring i konfliktdemping og alternativer til maktbruk.
En tilsvarende prosentandel ønsker å utstyre alle politifolk med kroppskamera og mener det må utvikles nye systemer som kan identifisere aggressive polititjenestemenn.
En klar majoritet i undersøkelsen er også for å forby kvelertak.
Men på et tidspunkt da folket helt klart ønsker reformer, har millioner av aktivister bestemt seg for at vi ikke har tid til det.
Det aktivistene nå vil, er å kutte budsjettstøtten til politiet, men det kravet er det bare under én av fem amerikanere som stiller seg bak.
Enda færre støtter de mer radikale påstandene om at «politiet må avskaffes».
«Et flertall gir nå faktisk sin tilslutning til at militæret skal kunne tilkalles»
Når vi tenker på hvor bevæpnet, overbemannet og voldelige politistyrkene i USA er, og de urettferdige følgene det har hatt for fattige svarte, er dette berettigede påstander. Jeg bekymrer meg imidlertid over om det vi gjør, er å berede grunnen for en høyrepopulistisk motreaksjon.
Alle revolusjonære bevegelser avføder en motrevolusjon.
Venstresidas gamle slagord var å «forene de framskredne, vinne midtsjiktet og isolere de bakstreverske». Mange av dagens aktivister ser seg imidlertid fornøyde med kun det førstnevnte. Hvis amerikanere av alle raser ser en bevegelse uten tydelige og oppnåelige krav, som skaper masse kaos uten et endemål, er det ikke vanskelig å forstå at det vil bli stadig flere som ønsker en voldelig gjenoppretting av «lov og orden». Et flertall gir nå faktisk sin tilslutning til at militæret skal kunne tilkalles for å hjelpe politiet under protestene.
De siste fem årenes dreining fra protest til politikk i den angloamerikanske verdenen har vært hyppig kommentert. Med framveksten av tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn og Demokrat-kandidaten Bernie Sanders ble millioner av nye aktivister født. De har brukt tida på å forfatte appeller og organisere seg for å vinne en majoritet. Nå som disse prosjektene har lidd nederlag, risikerer vi å teleportere oss selv tilbake til 2015, med en større og mer radikalisert venstreside som ikke har grunnlag i massene.
Se på kravene som protestbevegelsen framsetter nå: Det er lite som har med helsevesen, jobber og annen materiell omfordeling å gjøre – våre sterkeste våpen mot rasebasert urett – på tross av at det er sentrale saker i Bernie Sanders’ kampanje. Det skyldes ikke mangler hos demonstrantene, som omfatter mange tusener som har blitt med på demonstrasjoner for første gang i sitt liv. Ansvaret ligger hos de amerikanske sosialistene, som har nøyd seg med å følge etter bevegelsen i stedet for å forsøke å innføre et tydeligere klasseinnhold og programmatiske krav.
Når vi ser bort fra spørsmålet om å «avskaffe politiet», er kjernen i dagens protester et fornuftig krav om en mindre voldelig, mindre undertrykkende stat. Dette er allmenne egalitære standpunkter. Likevel blir de i stadig større grad forkledd i et ytterliggående, isolerende språk. Aktivistene bruker komplisert sjargong som er direkte importert fra universitetene, og de snakker om «interseksjonelle former for undertrykkelse» og lignende. Dette skaper hindringer som gjør det vanskelig for allmennheten å forstå kravene deres.
I 1930-årene hadde kommunistene i USA noen temmelig ytterliggående planer om å skape et proletariatets diktatur på linje med i Sovjetunionen. De var imidlertid fornuftige nok til å skjule disse planene bak en lettfattelig retorikk: De kalte kommunismen for «det 20. århundres amerikanisme». De oppkalte til og med folkeopplysningsinitiativet sitt etter en av USAs grunnlovsfedre, Thomas Jefferson.
I dag har de radikale som former protestene, langt mer beskjedne mål: De vil ha en verden der de undertrykte ikke er ofre for politivold. Likevel formulerer de disse enkle folkekravene på en så revolusjonær måte som mulig.
Jeg kommer til å være ute i gatene og kjempe sammen med millioner av andre for rettferdighet for svarte amerikanere og for å få en slutt på politiets underkuende metoder. Men jeg bekymrer meg for om venstresida har glemt å lære av fortida. Det er nå de skulle ha knyttet retorikken og kravene fra Bernie Sanders’ bevegelse til de nye kravene. Vi er ingenting uten et grunnlag i massene eller uten klasseorganisasjoner som kan bringe kampene videre. Ikke bare i dager og uker, men i måneder og år.
