
Run the Jewels
«RTJ4»
Jewel Runners/RBC/BMG
Snakk om å treffe tidsånden.And you so numb you watch the cops choke out a man like me / Until my voice goes from a shriek to whisper: «I can’t breathe». Ordene tilhører Killer Mike, halvparten av rapduoen Run the Jewels siden tidlig tjuetitall, og faller på spor seks på gruppas fjerde selvtitulerte album, sluppet to dager før annonsert tid forrige onsdag. Midt oppi en sterkt eskalerende situasjon på gatene i USA, under landsomfattende protester utløst av det som etter all sannsynlighet (og etter tiltalen tatt ut av styresmaktene samme dag som dette albumet kom ut) var et regelrett drap utført av fire politimenn i Minneapolis 25. mai, under det som skulle være en rutinemessig pågripelse av 46-åringen George Floyd (for øvrig også en tidligere rapper, som hadde vers på flere av Texas-pioneren DJ Screws banebrytende miksteiper). George Floyd ble holdt nede i kvelertak i hele ni minutter. Hans siste ord ble nettopp «I can’t breathe», som også har blitt selve slagordet eller banneret for demonstrasjoner og aksjoner ikke bare i USA, men over hele verden, inkludert Norge og Norden.
Det kan fort nesten framstå som problematisk, å treffe såpass tett på tidsånden med politisk musikk, i anledning hendelser der uskyldige liv går tapt. Man kommer i hu en annen «supergruppe», der medlemmene i likhet med Run the Jewels’ Killer Mike og El-P hadde etablerte karrierer på hvert sitt hold i forkant, Crosby, Stills, Nash & Young. Som rakk å få sin låt «Ohio» i rotasjon på amerikansk radio under én måned etter den dødelige statlige volden ved Kent State i mai 1970.
En av Kent State-studentene, Gerald Casale, som i 1972 grunnla kunstrockgruppen Devo sammen med medstudenter som også var til stede under demonstrasjonen der nasjonalgarden skjøt og drepte fire av deres medstudenter, har seinere uttalt at hans ryggmargsrefleks da han hørte protestsangklassikeren «Ohio» på radio, var forakt for disse rike hippiene som tjente penger på en situasjon de ikke forsto, og profitterte på hans venners død. Og selv fra trygg avstand her over vannet, oppe i nord, kan man få liknende ubehag utløst om man erkekynisk nok tenker på det å slippe en låt som dette, med en slik tekstlinje, midt oppi denne situasjonen, som den perfekte markedsføringen det jo også er. Om det ikke var for én ting: Verset til Killer Mike ble innspilt høsten 2019. Og låten, «Walking in the Snow», var ferdig mikset og mastret og klar for utgivelse i god tid før 25. mai. Det er til å få frysninger av, selvsagt og umiddelbart. Men hva sier så dette oss som lyttere?
Denne anmeldelsen ble skrevet torsdag, uten å ha lest en eneste annen anmeldelse av «RTJ4». Men jeg er villig til å sette store summer på at ordet «profetisk» er en gjenganger i mottakelsen av albumet. Slik ordet også ble brukt om musikken til Ice-T, Ice Cube og ikke minst N.W.A i etterkant av Los Angeles-opptøyene i 1992, utløst av videofilmingen av L.A.-politiets brutale mishandling av motoristen Rodney King (et klart forvarsel om hvordan mobilfilmer på sosiale medier har vært sentralt i den moderne dokumentasjonen av politivold mot minoriteter i USA). Men er det virkelig slik, var rapperne den gang, eller nå, «gettoens profeter»? Er ikke dette bare en unnskyldning for at vi selv, på trygg avstand, har sett andre veien, vendt oss vekk fra det åpenbare?
Man kan like gjerne trekke fram klippet med komiker Richard Pryor fra desember 1978 (!), der han snakker like presist som Killer Mike gjorde høsten 2019 om politiets dødbringende kvelertak, i en sekvens fra filmen «Live in Concert», kassasuksess også blant det «hvite Amerika». Men de, eller vi, valgte visst å tro at han bare kødda? Killer Mike selv, i selvsamme vers, noen sekunder seinere, rapper om hvordan Dick Gregory told me a couple of secrets before he laid down in his grave.
Med referanse til en annen (afrikansk)amerikansk komiker, han som 13 år før Pryor, i september 1965, snakket like sjokkerende åpent i beste amerikanske sendetid, på Merv Griffins talkshow, ikke bare om politivolden som utløste det tiårets opptøyer.
Dick Gregory langet dessuten fritt ut om den evangeliske høyresidens lattervekkende forsøk på å legge skylden på kommunistspøkelser, i en like foruroligende presis speiling av vår tids mytiske busemann og syndebukk: «Antifa», med stor a og uttalt med trykk på andre stavelse.
«Til å få frysninger av, selvsagt og umiddelbart.»
Vi kunne uten problemer gått femti år lenger tilbake, til de opprinnelige bluesmennene og -kvinnenes budskap, eller til afrikanskamerikanske folkesanger skrevet hundre år før der igjen. Poenget er at man ikke trenger å høre rapmusikk for å få øye på dette.
Like lite som en nordmann burde behøve høre på Hkeem og Musti for å øyne utenforskapet i Oslos indre og ytre bydeler, eller på Larsiveli, Doni Mula eller Belizio for å få øye på rus, kriminalitet og onde sirkler i småbynorge. Man trenger ikke profetiske evner for å se den systematiske, rasistiske volden utøvd mot USAs minoritetsbefolkning, som helt fra begynnelsen av lå helt i kjernen av den kulturelle revolusjonen som har formet popkulturen over hele verden slik vi kjenner den i dag. Og du må være like blind eller målrettet innstilt på å se alle andre veier, for å peke på innbilte busemenn eller andre faktorer enn den samme institusjonelle volden som kjernen i saken når USA i dag står i brann. En kjerne som tross den ekstremt uforutsigbare situasjonen i skrivende stund er like dønn reell om så selve sambandsstatene skulle ha gått i oppløsning innen du leser dette.
En annen sak, mer direkte relevant for en plateanmeldelse, er hvordan dette fokuset også skygger for hvem Run the Jewels er, de som alt i 2015, i kjølvannet av sitt andre album, understreket overfor undertegnede, backstage etter konsert i Nederland, at de ikke var noen «gåseøyne-politisk-rapgruppe», slik El-P ordla seg. Ja, på «RTJ4» finner du en låt som «Walking in the Snow», og da har vi for øvrig ikke engang nevnt El-Ps beske advarsler om fascismen og dens grobunnsmekanismer i åpningsverset, minst like betimelig som Killer Mikes mer direkte dagsaktuelle andrevers.
Men det er også en skive om to kompiser som helst bare vil drikke seg fulle, ta dop og slenge drøye meldinger fram og tilbake, avløst av dypt personlige beretninger om destruktiv, nedbrytende vold og dopmisbruk i familiesfæren, før det hele absurd nok avsluttes med en fiktiv tv-serie-kjenningsmelodi framført med banjo og tøyse-country-vokal signert tidligere Turboneger-produsent Matt Sweeney. Og mens «Walking in the Snow»utvilsomt blir et midtpunkt og nøkkelkutt, slik den også ville vært uavhengig av kontekst, finner du den musikalske kjernen av Run the Jewels tre kutt foran der, i beaten til «Out of Sight».
Der El-P, som også er duoens produsent, dekonstruerer barnesoulstjernen Foster Sylvers obskure, men ofte samplede «Misdemeanor» (1973), mot grensen av det gjenkjennelige gjennom sampler og sine signatur-effektbokser. Og samtidig med en snedig dobbeltreferanse til den Dr. Dre-produserte rapklassikeren «It’s Funky Enough» (1989) med The D.O.C. Og over dette pløyer så Killer Mike, El-P og rapgjest 2 Chainz seg gjennom tekstreferanser til alt fra D.O.C. til Public Enemy og Wu-Tang Clan.
Dette er det Run the Jewels gjør aller best – en kjærlig pulverisering av den klassiske rapmusikkens grunnformler som deretter settes sammen igjen fra atomkjernenivå til et personlig og ytterst slagkraftig uttrykk. Der har du i alle fall kjernen av den umiddelbare appellen til debuten fra 2013, mens de to påfølgende albumene tidvis fikk kjøre seg i noen vriene basketak med å tilpasse sounden til det stadionformatet duoen mot høye odds etter hvert befant seg på som liveband – årets plate var opprinnelig timet til en USA-turné sammen med et gjenforent Rage Against the Machine, nå utsatt til 2021 så klart.
Det er unikt og beundringsverdig, hvordan disse to i tillegg makter å formidle denne energien videre til et relativt bredt og ungt publikum. Det er i den anledning verdt å nevne hvordan den yngste av albumets relativt mange prominente gjester, fra Josh Homme og Mavis Staples til 2 Chainz og DJ Premier, er den førti år gamle kvinnelige Memphis-rappioneren Gangsta Boo. Omtrent en utenkelighet, i en fortsatt så forunderlig ungdommelig sjanger som rapmusikken. Men i dette tilfellet er de gamle … ikke yngst, men noe bortimot tyngst. Selv om det i et lite strekk mot slutten tenderer til å gå seg litt vill i det pompøse, der El-Ps ambisjoner som filmmusikk-komponist (som foreløpig har kulminert med lydsporet til den øyensynlig ganske b-filmaktige, ferske filmen «Capone») får litt vel mye luft og Hans Zimmer-aktige strykere under vingene.
Likevel reddes de også der inn av den umiskjennelige, ufornektelige kjemien mellom de to rapperne, som så åpenlyst og hørbart trives i hverandres vokalselskap, og som på tross av sine svært respektable solokarrierer i forkant av RTJ nå snart har holdt sammen like lenge som enhet som The Beatles. Når duoen i tillegg da leverer en skive som står stødig side om side med tidligere karrierehøydepunkter, både solo og som enhet, gjenstår det bare å si, særlig i slik en mørk time: Let it be.