I essaysamlingen «New Old World» fra 2007 leverte historikeren Perry Anderson en glimrende studie av Europas gamle stormakter og EU i spennet mellom øst og vest. Nå et dusin år seinere ser vi «den nye verden» (USA) nærmest gå i oppløsning foran øynene på oss. I Europa har «den gamle verden» holdt seg noenlunde flytene gjennom koronaen. Kanskje er kontinentet og unionen i stormens øye, der det er et øyeblikks stille før det blåser kraftig opp igjen.