I Thomas Manns roman «Dr. Faustus», som dreier seg om komponisten Adrian Leverkühn og dennes problemer med sitt musikalske gjennombrudd, dreier det seg nødvendigvis også om tiden – og det å ta tiden. Ikke bare det å kjenne den teoretisk, men å ha den som eget symptom. Ser man på de store kunstnere gjennom historien, er dette klart: Alle sammen, fra de eldste til de nåværende, har dette ene til felles – de uttrykker tiden og dens karakteristika, både i oppgangstider og nedgangstider.