Frankrikes president Emmanuel Macron har lenge presset på for en raskere EU-integrering. Tysklands forbundskansler Angela Merkel har på sin side vært mer forsiktig og nølende. I tre år har hun skutt ned stadig nye og høytflygende forslag fra Élyséepalasset i Paris. I forrige uke endret dette seg da Tyskland og Frankrike gikk sammen om å støtte et forslag fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen om et gjenreisningsfond for EU på 500 milliarder euro etter koronakrisa. Pengene skal skaffes til veie som lån i kapitalmarkedet og distribueres som tilskudd via EU-budsjettet. Retten til å ta opp fellesgjeld i en slik størrelsesorden ses av mange som et sjumilssteg i retning av en føderalstat. Det er kalt et «Hamilton-øyeblikk», som henspiller på USAs første finansminister, Alexander Hamilton, som i 1790 overførte all gjeld i de amerikanske statene til føderalregjeringen i Washington.

Grunnen til at den forsiktige Angela Merkel lot seg rive med, var at pandemien hadde ført EU inn i en av unionens dypeste politiske kriser. Spesielt stor har tillitskrisa vært i Italia, som ble rammet først og hardest av pandemien. Da antallet koronadødsfall steg til himmels i Italia i mars, var taushet det eneste svaret Roma fikk fra Brussel. Da EU i april ikke lyktes med å få på plass en redningspakke, svarte 49 prosent av italienske velgerne at de var for å gå ut av EU.

Samholdet i EU sto i fare. For å overbevise middelhavslandene om at de ikke var latt i stikken av Brussel, trengte Merkel en storslagen plan. Likevel var det overraskende at denne gesten kom så kort tid etter at den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde stilt spørsmål ved et tidligere obligasjonskjøp i regi av Den europeiske sentralbanken, som domstolen mente var i strid med den tyske grunnloven. Domstolens innsigelser ble likevel lagt til side. Tillitskrisa i EU var for stor. Kanskje hadde Merkel også behov for å komme domstolen i forkjøpet i tilfelle den hadde planer om å skjerpe kritikken ytterligere.

«EU-kommisjonen i Brussel lar ikke en god krise gå til spille»

Forslaget om å ta opp fellesgjeld på vegne av nasjonalstatene er fremdeles kontroversielt innad i EU. Østerrike, Sverige, Danmark og Nederland, som kalles «de nøysomme fire», har allerede kommet med et motforslag. De ønsker verken å blåse opp EUs budsjetter eller overgi mer budsjettmakt til Brussel. De foretrekker å gi landene i sør billige lån framfor direkte bevilgninger. Striden inngår i en årelang tautrekking mellom EU-kommisjonen og de nøysomme fire om maktfordelingen mellom nasjonalstatene og det europeiske kvarter i Brussel.

Det heter seg at man aldri skal la en god krise gå til spille, og det er nettopp det Brussel nå gjør når Ursula von der Leyen forsøker å bruke koronakrisa til å ta et nytt stort steg i retning av en tettere union. Når Tyskland og Merkel er med, har dette forsøket store sjanser til å lykkes.

Det er likevel skjær i sjøen. I mange EU-land har politikerne blitt styrket i troa på nasjonalstatene under pandemien. Ingen vet derfor om dette faktisk blir et Hamilton-øyeblikk for EU.

Tidligere redaktør i Die Zeit, Josef Joffe, skriver at det er gode grunner til at EU ikke bør utvikle seg til en føderalstat som USA. I motsetning til de 13 amerikanske koloniene kan ikke EU basere seg på felles historie, felles språk og kultur. De 27 landene har vært der som enheter siden Romerriket. Etter at de utviklet seg til nasjonalstater, har de kjempet til døden mot enhver som har forsøkt å forene Europa under sin pisk, fra Habsburg til Hitler. I dag er kanskje krig ute, men ikke nasjonal suverenitet, skriver han. Den 20-årige dragkampen om EU skal bli en føderalstat eller ikke vil derfor fortsette i nye 20 år.