Ode til storbyen

AlbumEirik Blegeberg6. april 2020

TIMING: Disse fem debuterte da New York sto på hodet etter at to tårn falt. Nå gjør de albumcomeback mens koronaviruset herjer i millionbyen. FOTO: SONY MUSIC

The Strokes

The New Abnormal

Cult/RCA Records/Sony Music

Albumtittelen, annonsert før viruset virkelig fikk vinger å fly på, trefferen spikeren på dens berømte hode. Men om vi likevel, akkurat nå, trenger ideene og tankene til privilegerte kostskoleunger med tette bånd til supermodell-virksomhet og en kort vei til låtskriverkjempe Albert Hammond seniors kredittkort, er kanskje tvilsomt? Særlig hvis vi legger til at The Strokes’ umiddelbare suksess forutsigbart nok sendte dem inn i en nedadgående spiral av kjendisskuffelser og rusmisbruk, med etter hvert drita dårlige plater som resultat.

Apokalypse i slow-motion

AlbumArvid Skancke-Knutsen6. april 2020

KAPTEIN KAI GUNDELACH: Sender oss flytende ut i rommet, med riktig god popmusikk. FOTO: TONJE THILSEN

Gundelach

My Frail Body

U OK?

Den andre plata til Gundelach starter med fuglekvitter og insektlyder, som om vi er i ferd med å innta en klassisk psykedelisk frokost. Så kommer de elektroniske elementene sakte inn – i første omgang som vakre, geometriske former, som bruker god tid på å finne et mer rytmisk mønster. Det er et utmerket møte mellom natur og kunst, mellom observasjon og komposisjon.

I skjønneste torden

AlbumMartin Bjørnersen6. april 2020

MANN FOR SIN KATT: Bassist for alt fra Suicidal Tendencies og Erykah Badu til Kendrick og Snoop, pleier man pliktskyldigst ramse opp i omtale av Thundercat. Men på sitt fjerde album på egenhånd står Stephen Bruner stødigere som soloartist enn noensinne. FOTO: EDDIE ALCAZAR

Thundercat

It Is What It Is

Brainfeeder

«Hei, hallo. Er det noen der ute? La meg vite om du kan høre meg. Det kjennes så kaldt og ensomt.» Sånn cirka starter det fjerde albumet til bassist/sanger/låtskriver-fenomenet Stephen «Thundercat» Bruner, om vi oversetter kjapt til norsk. En tone et sted mellom Pink Floyd-høystemt og «sitter her aleine»-klisjeer, og svært treffende for tidsånden, kan man si. Såkalt tidstypisk.