Det første som slår meg når eg opnar John Erik Rileys nye bok, er den velordna blandinga av tekst og foto. Fotografia er sett saman mest som små forteljingar, eller som forsøk – som essay, kanskje? – på å formulere noko varig gjennom sekvensar av flyktige augneblinkar. Mellom sekvensane kjem det større tekstbolkar, og sjølv om tekst og fotografi er sortert kvar for seg, gir vekslinga umiddelbart ei aning om at det går interessante bevegelsar mellom bileta og bokstavane i boka.