Et sted i den fremragende essayisten Olivia Laings moderne klassiker «The Lonely City» (2016) skrives det om følelseslivets gentrifisering, som et speilbilde av byenes, with a similarly homogenising, whitening, deadening effect. Moses Sumneys nye album, strengt tatt første del av et dobbeltalbum som skal «fullendes» i mai, er eksplisitt, direkte inspirert av Laings bok – og føles som motgiften samtiden trenger mot slike mekanismer. Der den fra start plukker opp tråden fra debutalbumet «Aromanticism», i den første av en serie uvanlig lyttbare små «mellomspill», ved å gå til den etymologiske roten til isolasjon, fra latin insula, eller øy.
