Ellen Kristvik hadde opplevd tunge tap og var ekspert på sorgritual. Det hjelpte ingenting då dottera tok livet sitt.
I eit gult hus i idylliske Kampen hageby i Oslo bur Ellen Kristvik. Ved døra inn til stova står ei stor korg fylt av tjukke sokkar til gjester som kjem innom. Stovebordet kan dragast ut og setjast ein klaff i, så det kan romma flokken av ungdommar som kjem på besøk. Seinast i går var dei innom, vener av dottera Johanna, og no vener av Ellen også.
Første gang jeg så Heidi Marie, var på en forlagslunsj det året hun debuterte med sin første roman, «Applaus» (2002), som hun for øvrig fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Det var synet av henne som gjorde inntrykk, det var blikket, et utrolig strålende, sterkt og utadvendt blikk. For Heidi Marie har et øye på hver finger, hun fanger opp om folk rundt henne har udekkede behov, om urettferdighet skjer, om det er nødvendig å stå opp for noen, knesette et prinsipp. Hun er en person som tror på politisk arbeid, at det kan føre til endring. Det er derfor ikke tilfeldig at hun arbeidet for å løfte levevilkårene på Tøyen da hun bodde der, og skrev pamfletten «Den delte byen» (2015). Den handler om sosial og økonomisk ulikhet, om hva den gjør med folk og med hvordan man ser på hverandre.