Den ene gangen jeg forsøkte å omvende foreldrene mine politisk, tydde jeg til Espen Haavardsholm. Jeg var 16 år og hadde nettopp lest novellesamlingen «Zink» (1971) for første gang. Selv var jeg allerede frelst, både politisk og litterært, av den litt tørre, men suggererende prosaen hans, den smarte inkorporeringen av faktastoff, de metalitterære grepene, den nesten kerouacske flyten som oppstår ved hyppig bruk av tankestrek. Rundt leggetid tuslet jeg inn til faren min med boka oppslått på den første teksten – ‘Beskrivelse av Oslo Børs’. Om noe skulle kunne åpne hjertet hans for sosialismen, måtte det vel være den!