Det siste året har jeg bodd i Egypt, men har nå flyttet fra landet – og føler meg endelig fri nok til å skrive om opplevelsene mine. Før jeg reiste for å studere i Kairo, var ikke «politistat» noe jeg forbandt med Egypt, men det er absolutt det Egypt er. Selv nå, som jeg befinner meg trygt i et annet land, sitter fortsatt frykten igjen i kroppen. Vanene om å ikke tøyse og bedrive lett regimekritikk i offentligheten eller nevne landets tidligere presidenter har ikke forsvunnet. Jeg husker jeg gikk en tur midt i Kairo sentrum en dag og så en ganske slitt plakat av Mohammed Morsi hengende på en husvegg. Hvordan var den fortsatt hengende? Og hva hadde skjedd med folkene som bodde i det huset? Jeg ble oppriktig redd på deres vegne.

I slutten av september oppsto det igjen demonstrasjoner i Kairo og syv andre byer. Folket krevde at presidenten, Abdel Fattah el-Sisi, skulle tre av etter at en egypter som lever i eksil i Spania beskyldte Sisi for korrupsjon i en rekke videoer. I videoene, som gikk virale ba den eksilerte Mohamed Ali folket om å dra ut i gatene og demonstrere. Politiet responderte med tåregass og ammunisjon. Regimet arresterte til sammen 4300. I tillegg til demonstrantene arresterte de også opposisjonelle politikere, journalister, advokater og akademikere. Du trengte altså ikke å være til stede under demonstrasjonen for å bli arrestert. Dessverre så er dette ikke engang det verste som kan skje deg, konsekvensene kan være langt mer brutale.

I høst bodde jeg i et relativt liberalt leilighetskompleks hvor det vanligvis var et overtall av utlendinger. Han jeg bodde med fortalte meg en dag at Giulio Regeni hadde bodd noen etasjer under oss mens han var i live. Regeni var en italiensk PhD-kandidat som forsket på fagforeninger. 3. februar 2016 ble kroppen hans funnet halvnaken og lemlestet et sted langs motorveien mellom Alexandria og Kairo. Regeni opplevde ekstrem tortur før han ble myrdet. Det egyptiske politiet ble mistenkt umiddelbart. Myndighetene påsto – og påstår stadig – at ugjerningen ble gjort av en kriminell gjeng som pleier å kidnappe og rane utlendinger. Det kom senere frem at amerikanske myndigheter hadde bevis på at egyptiske sikkerhetsoffiserer orkestrerte kidnappingen, torturen og drapet.

«En tjenestemann som har en dårlig dag kan avgjøre skjebnen din»

For meg er dette lett å tro på. Det egyptiske politiet er de største drittsekkene jeg har møtt, og flyplassen i Kairo gir meg fremdeles angst. Politiet er kjent for sin brutalitet, og blir du arrestert kan du forvente å bli torturert. FN anerkjente i 2017 at tortur er en systematisk praksis i landet. Er du i tillegg kvinne vil du oppleve seksuell vold. Kvinnelige demonstranter begynte å gå med lag på lag med klær fordi det var vanlig at politiet rev av dem klærne for å videre ydmyke dem.

I ukene etter demonstrasjonene i september fylte militærpolitiet gatene som en maktdemonstrasjon. Den ikoniske Tahrir-plassen, hvor revolusjonen fant sted i 2011, var fullstendig avstengt. Det var til tider mer politi enn det var sivile. Det er mildt sagt demotiverende og fryktinngytende å se maskingevær og pansrede biler langs alle gater.

Det viktigste jeg lærte i løpet av fjoråret er at det å bo i et diktatur er en stressende affære. Å bo i Kairo var psykisk slitsomt. Dagen din er avhengig av hvem du møter. I Egypt er det ikke alltid det betyr så mye hva du har gjort, men hvem du møter. En grådig tjenestemann, en tjenestemann som har en dårlig dag, en maktsyk tjenestemann – disse små marginene kan avgjøre skjebnen din.

Jeg har alltid heiet frem revolusjon, alltid ønsket å utfordre status quo og se folket kreve forandring i et urettferdig samfunn. I etterkant ser jeg at jeg har sittet i en privilegert situasjon. Jeg hadde aldri opplevd systematisk undertrykkelse på samme måte som menneskene i for eksempel Egypt, men satt likevel og var frustrert over mangel på fremgang. Jeg sier ikke at man ikke skal ønske å se en bedring i andre land, men at vi må vise mer forståelse. Det er altfor lett å si «hvorfor går de ikke bare ut og kaster regimet?» når vi sitter med alle primærbehovene våre dekket og blir gitt nok fred til å tenke klart. I en hverdag hvor du til enhver tid er klar for å bli trakassert, ydmyket, arrestert eller drept sitter man ikke igjen med altfor mye energi når dagen er over. Etter ett år er jeg er sliten. Tenk så slitne egypterne er.

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Muna Jibril og Hanne Linn Skogvang skriver i Klassekampen mandager.