- Allerede ved utgangen av 1945 ga arbeiderpressa ut 40 aviser med et høyere samlet opplag enn de 44 arbeideravisene som ble utgitt før 9. april 1940, skriver Arbeiderbevegelsens arkiv i en artikkel om temaet. Hvordan var det mulig? Allerede våren 1944 opprettet LOs London-sekretariat en egen pressekomité for å forberede arbeiderpressens gjenreisning. Sekretær i komiteen var Johan Ona, som seinere ble bestyrer for Amedias forløper Arbeiderpressens Samvirke. Han fikk utarbeidet to rapporter som tegnet et dystert bilde av situasjonen: Det store flertallet av arbeiderpresseavisene var lagt ned og trykkerier var bombet eller ribbet for viktige maskiner. Det ble satt i gang en kampanje for å samle inn penger, først og fremst fra LO.
Ein skrikande diskrepans: når smerte blir opphøgd i kunst.
Må vi sjå kunst akkurat slik kunstnaren sjølv vil at vi skal sjå han?
M i g vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Fritt etter Olaf Bull
Hvor ble det av Acer og RME?
Skinndebatt
«Debatten» ble en selsom opplevelse. Politikerne sloss om hvem som fikk ideen om å stanse strømkabelen til Skottland, om indre motsetninger i partiene og om «vakling» i standpunkter. Ingen var motstander av kabler ut av landet, ble vi fortalt, det var kun denne kabelen det var snakk om. Agder Energi- og NVEs toppsjefer bidro til forvirringen. Nei, ingen skulle berike seg på folket, pengene gikk til gode formål i Kommune-Norge. Ingen snakket om hvem som avgjør kabelens skjebne. I landets aviser (vår 2018) «opplyste» Frp-statsråd Søviknes folket om at Norges tilslutning til EUs energiunion ikke førte til suverenitetsavståelse. Om skuespillet, se Bjørnar Moxnes’ kronikk «Skal vi tro på dem nå, da?» (Klassekampen 30 januar).