Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Unge stjerner

Jazzlinje-pop: Juno låter både friskt og freidig på sitt ferske debutalbum.

Chris Monsen

JUNO: Jupiters hustru, samt filmsuksess fra 2007 og heit kvintett fra NTNU. FOTO: MARKUS NYMO FOSS

Juno

Young Star

Jazzland Recordings

Tittelsporet på «Young Star», kvintetten Juno sitt oppsiktsvekkende og helt ferske debutalbum, dukker opp som en bortgjemt liten perle et stille minutt eller så etter det som ifølge sporlista skal være siste låt ut. Et slags «hidden track», altså. Et fiffig (og tidvis smått irriterende!) triks som var særlig populært under cd-platas storhetstid, og som dermed kan sees på som et nikk til en æra som endelig og ugjenkallelig er over, men som likevel noen av oss både savner og, i tilfelle tyske platekjøpere, tviholder på.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Begge sider nå

Selvuttømmende: Okay, ikke Wilkins som helst Kaya.

Martin Bjørnersen

HODET OVER VANNET: Kaya «Okay Kaya» Wilkins skriver tekster med en sylskarp sans for observasjonsbasert humor, som samtidig skjærer rett til beinet. FOTO: COCO CAPITÁN

Okay Kaya

Watch This Liquid Pour Itself

Jagjagwar/Playground Music

You know I’m only joking when I mean every word I say, nærmest programerklærer Okay Kaya, uten om eller men, på «Stonethrow», nest siste låt på den høyst egenartede Nesodden/New York-artistens ferske skive. Som med større rett enn vanlig føles naturlig å kalle den vanskelige andreskiva. Etter at sangeren og låtskriveren gikk gjennom et høyst offentlig (via sosiale medier) mentalt sammenbrudd, inkludert innleggelse, rett i forkant av albumdebuten «Both» forsommeren 2018. Kanskje druknet dermed selve albumet i oppstyret, eller i oppstyrets åpenbare forbindelse til låtmaterialets svært subtile og mangebunnede tematisering av (blant annet) nettopp mental helse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Offer & overgriper

Eirik Blegeberg

TAR EN HITCH: Eminem med øks og revolver mot hodet, som Hitchcock på omslaget til sin «Music to Be Murdered By», en kult-lp fra 1958, utgitt samme år som «Vertigo» hadde kinopremiere. FOTO: UNIVERSAL

Eminem

Music to Be Murdered By

Shady/Aftermath/Interscope/Universal

Et virvar av en plate fra et virvar av en artist gjort enda litt mer rotete av gjenoppstandelsen av det skittspyttende alteregoet Slim Shady, den voldelige kontroversklovnen som har vært en torn i øyet siden slutten av nittitallet. Men Eminem rapper fortsatt som ingen andre, med en innfløkt inngrodd musikalitet like fremragende som utypisk for 2020. Ja, for hvem bryr seg om teknikk lenger? Eller overganger, eller ordbøker, eller innhold? Egentlig ganske mange, særlig det siste i disse woke-tider, men Em føler seg trua likevel, som han egentlig alltid har følt seg trua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn