Herregud, at den gamle fyren orker og gidder». Det er 2010, og på en lesesal i Norge følger en ung venstrevridd journaliststudent en videooverføring fra Kongressen i USA. Der utnytter en eller annen hvithåret og selverklært sosialist politiske prosedyrer til å tale sammenhengende i åtte og en halv time. Stuntet er et desperat – og til slutt mislykka – forsøk på å stanse en skatteavtale mellom Republikanere og Barack Obamas Demokrater. Avtalen blir isteden nok en gigantseier for USAs superrike i klassekrigen mot resten. Lenge før senatoren er ferdigsnakket – med en blanding av tristhet og fascinasjon – lukker jeg laptopen og tenker at bare det at denne fyren, en viss Bernie Sanders, i det hele tatt eksisterer, tyder på at ståa i kapitalismens rekordulike og materielt skadeskutte hjemland kanskje ikke er så håpløs likevel?