Elizabeth Wurtzel ble en litterær sensasjon med erindringsboka «Prozac Nation – Ung og deprimert i USA» i 1994. I et språk som liksom lukket leseren inn i depresjonens klaustrofobiske, solipsistiske verden, skrev Wurtzel om selvskading fra tiårsalder, om en studietid preget av tung festing og enda tyngre psykiatri, om telefonterror mot utallige kjærester som hun støtte bort og støtte fra seg. Men først og fremst skrev hun om et seigt, svart mørke, som både trakk henne nedover og klistret seg til alle hun møtte.