Mahdi i midten
Iraks statsminister anklager USA for økonomisk utpressing.
Etter noen høyspente dager strides USA og Iran om narrativet i konflikten seg i mellom. Om hvem som egentlig trakk seg, hvem som feiget ut.
Det kan verden godt leve med, gitt alternativet som bygget seg opp i Persiabukta i mai og i Irak i desember. Begge land viser til artikkel 51 i FN-charteret om selvforsvar.
Teheran svarte på USAs drap på general Qasem Soleimani, ved å demonstrere hvordan rakett- og dronearsenalet inngår i landets asymmetriske kapabiliteter.
Satellittbilder viser hvor presist Irans angrep på USA-basen Ain al-Assad i Irak var.
Samtidig, i Washington, hyllet president Donald Trump onsdag USAs militære slagkraft som fikk Iran til «å bakke ned».
Både i FN og i USAs kongress blir han nå utfordret til å redegjøre for den angivelige etterretningen om «umiddelbare trusler» mot amerikansk personell og baser.
Ifølge USA rettferdiggjorde slik etterretning – som verden ikke får se – «å ta ut» Soleimani, som det heter militært.
Påstanden stemmer dårlig med opplysningene fra Bagdad om at Soleimani var involvert i Iraks diplomati overfor Saudi-Arabia og jobbet for å roe ned sjiamuslimske militser i Irak.
Det mest påfallende i Trumps tale var at han ikke nevnte USAs styrker i Irak med ett ord.
Han kunne ha gjort det president Lyndon B. Johnson ikke gjorde i Vietnam, slik forsvarsminister Robert McNamara skriver i sin selvkritiske biografi «In Retrospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam» (1995): Erklært seier og trukket styrkene ut.
Isteden legger USA hardt press på Iraks statsminister Adel Abdul Mahdi om ikke å beordre USA ut av Irak, med trusler om massive sanksjoner. Mahdi spiller nå en avgjørende rolle i dragkampen om regional makt mellom USA og Iran.
Søndag ba han parlamentet om flertall for forslaget om å utvise USAs vel 5000 soldater. Da skal han også ha kommet med en rekke oppsiktsvekkende anklager og påstander om hvordan USA «ødela landet og skaper kaos». Blant annet anklaget statsministeren – som har tette bånd til Iran – USA for å drive økonomiske utpressing ved å kreve 50 prosent av Iraks oljeeksport til gjenoppbyggingen av Irak.
Dette er kjente økonomiske argumenter fra Trumps side. Det er også i tråd med hvordan kretsen av nykonservative rundt president George W. Bush så for seg nyliberal finansiering av invasjonen i mars 2003, slik Naomi Klein beskriver den i «Sjokkdoktrinen» (2007).
«Det mest påfallende i Trumps tale var at han ikke nevnte USAs styrker i Irak med ett ord»
Trump skal dessuten ha krevd at Bagdad bryter en strategisk viktig økonomiske avtale som ble inngått med USAs største rival, Kina, i fjor. Trump tok onsdag æren for USAs «boom» i skiferolje og -gass, og hevdet USA «ikke trenger Midtøstens olje» lenger. Men Midtøstens olje, særlig hvem som i USAs øyne ikke bør få kontroll over den – les Kina – er likevel ennå en viktig strategisk brikke.
Mahdis anklager mot Trump i nasjonalforsamlingen avdekker hvor betent tonen i Bagdad er under truslene om sanksjoner. For å tone ting ned møtte Mahdis militærrådgiver ifølge The Guardian USAs ambassadør. Spørsmålet om USAs styrker er imidlertid fortsatt uløst.
Samtidig kommer det stadig motstridende signaler fra den politiske og militære ledelsen i Washington.
Først ute var Pentagon som offentlig plukket ned Trumps krigsforbryterske trusler om disproporsjonal gjengjeldelse for iranske angrep, inkludert bombing av verdensarvkulturelle mål.
Visepresident Mike Pence hevdet overfor CBS Evening News onsdag at USA har fått «oppmuntrende etterretning om at Iran sender beskjed» til sine allierte militser om ikke å angripe amerikanske militære mål. Samtidig hevdet forsvarssjef og general Mark Milley at USA «fullt ut forventer» angrep.
To raketter slo onsdag ned i den formaliserte «grønne sonen» der USAs ambassade i Bagdad ligger, uten oppgitt adressat.
Signalene fra Irak er likevel mer i tråd med hva Pence hevder.
Sjiamilitsen Kataib Hizbollah, som ble anklaget for rakettangrepet på Kaywan-basen og ble bombet av USA i grensebyen Qaim, mener at «sinnsbevegelser må unngås for å oppnå ønskede resultater på tross av omstendighetene».
Uttalelsen står i kontrast til hevnrop fra kommandant Qais al-Khazali over drapet på sin sjef i sjiamilitsfronten Hahd ash-Shaabi (Folkets mobiliseringsstyrker), Abu Mahdi al-Muhandis, dagen før.
Samtidig kommer oppfordringen fra den sjiareligiøse lederen Moqtada as-Sadr til «irakiskes fraksjoner om å betenke seg, være tålmodige og ikke gå til militære aksjoner.»
Utspillet fra Sadr, som har vært mot USAs militære tilstedeværelse fra okkupasjonen i 2003 til utstasjoneringen i 2015, er viktig med tanke på de religiøse sjiamuslimene som ofte blir beskrevet som Iran-allierte eller -lojale under ett.
En slik analyse forflater imidlertid terrenget, både med hensyn til politiske og religiøse motsetninger, som irakisk nasjonalisme og det iranske teokratiet, slik det har kommet fram under protestene mot Irans innflytelse i Irak og gjennom erklæringene fra storayatolla Ali as-Sistani.
Sadrs bevegelse inngår i nasjonalforsamlingens største fraksjon Saairun (Reformalliansen) og omtaler andre sjiagrupper som «iranere» og seg selv som irakiske nasjonalister. De har ulike tilnærmingen i sin motstand mot USA og den regionale «motstandsaksen»
