Du kan bla til neste sideBla med piltastene
DebattBarn på flukt

Den lange veien til Norge

Jeg heter Yavuz. Jeg er 10 år gammel. Jeg vil fortelle deg om historien og følelsene mine de siste fem årene.

En dag ble min far kastet i fengsel i Tyrkia. Jeg var liten da, og forsto ikke hva som skjedde. Jeg ble ikke lei meg fordi jeg ikke skjønte og fordi min mor fortalte meg at min far var på jobb. Da jeg dro for å besøke min far, skjønte jeg at han faktisk ikke jobbet, men var i fengsel. Ved hvert besøk kjøpte han min favorittmat, men besøkene var veldig korte og vi måtte forlate ham. Min far slapp ut av fengsel to år senere. Da ble jeg veldig glad, men min mor og far var fortsatt omtåket og bekymret. Min far dro på jobb i Kars av og til. Da jeg spurte min mor hvorfor far hele tiden dro vekk, sa min mor at han måtte dra på jobb. Jeg forsto ikke så mye, men det viste seg at min far gjemte seg for politiet. Jeg så nesten ikke min far igjen og jeg savnet ham veldig mye.

En dag sa min mor og far: «Sønn, vi tar deg med til din mormor, og du må bli igjen der.» Jeg gråt mye med en gang, men så tenkte jeg at det ville være gøy å være hos bestemor. Jeg så ikke min far, mor og bror på en måned. Etter en stund sa min mor at vi skulle reise til Istanbul, hele familien. Da ble jeg glad, for jeg liker å reise. Vi dro til Istanbul med en venn av far, og ble der noen timer, før vi dro videre til Edirne. Jeg forsto ikke hvorfor vi reiste og jeg trodde vi fortsatt var i Istanbul. Vi gikk i fem timer og alt var bekmørkt og vi kunne ikke se. Området var så mørkt at jeg trodde gjørmen var et dødt dyr. Etter fem timer kom vi til et vann. Der lå det en liten båt. Sammen med tre andre familier gikk vi om bord.

Fordi båten var overfylt, begynte den å ta inn vann, og jeg kunne kjenne det kalde vannet. «For kaldt», ropte og gråt jeg.

«Området var så mørkt at jeg trodde gjørmen var et dødt dyr.»

Vi visste ikke hva vi skulle gjøre da vi gikk i land. Vi gikk langs veien i to timer og over et piggtrådgjerde. Etter en liten stund kom vi til en kafé. Vi var så våte og kalde. Broren min og jeg sovnet på kafeen.

Så tok politiet oss til politistasjonen. Vi ble på politistasjonen i tre dager og den var ekkel. Da vi kom ut, gikk vi på bussen som tok oss til Thessaloniki. Jeg fikk nye venner i Thessaloniki som jeg lekte med. Da var ikke ting så vanskelig, bortsett fra språket. Det gikk fem måneder, så dro vi videre til Athen.

To ganger reiste vi til øyene rundt Athen. Derfra prøvde vi å komme oss til Italia, men det gikk ikke så bra. Politiet kastet oss i et forvaringsanlegg. Der ble vi i en dag. I vårt tredje forsøk klarte vi å komme oss til Italia. Vi leide et hotellrom i Italia. Den første dagen på hotell var bra, men den andre dagen var dårlig. Låsen på døren til balkongen var ikke låst, så en tyv snek seg inn mens vi sov. Far våknet og prøvde å ta tyven. De sloss og tyven falt ned fra balkongen. Min mor skrek. Jeg våknet etter at tyven hadde rømt vekk, og far og mor fortalte meg alt sammen.

Neste dag dro vi til Norge og vi klarte det. Vi kom til Norge og fikk oppholdstillatelse. Nå bor vi i et vanlig hus. Jeg går i fjerde klasse, norsken min begynner å bli skikkelig bra. Jeg går også på basketball og vi er veldig glade for å være her som en familie.

Klassekampen kjenner innsenderens identitet.