Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Iranere har fått nok!

Negar Enayati

PROTESTERER: Iranere har de siste dagene protestert mot høyere drivstoffpriser. FOTO: MAJID KHAHI, AP/NTB SCANPIX Majid Khahi

Ettersom USA og flere europeiske land innførte sanksjoner mot Iran, ble økonomien til landet hardt rammet. I 2012 ble prisene på matvarer økt med 500 prosent over natten. Arbeidsledigheten økte drastisk og dette førte til store protester i store byer. Den gang ble protestene og demonstrasjonene slått hardt ned på.

Sist lørdag meldte regjeringen i Tehran at prisen på bensin blir doblet inntil 60 liter, og en 300 prosents økning for drivstoffkjøp over 60 liter i måneden. Like etter uttalelsen, på anmodning fra iranske myndigheter, stengte Irak grensene til Iran.

Bare timer etter at myndighetene erklærte prisøkningen på drivstoff, brøt protester ut over hele landet. Protestene begynte med at folk stoppet bilene sine i motorveiene. Etter hvert brente de ned bensinstasjoner og store nasjonalbanker i hovedstaden. Demonstrantene brant Khomeinis portretter og ropte slagordene «vi er ikke redd dere, vi er sammen i dette» og «skam dere, diktatoren må gå av».

«Hittil har de drept 19 kurdiske demonstranter.»

Myndighetene har erklært unntakstilstand i de store byene. De har militarisert og bevæpnet sine såkalte sovende celler, som er som leiesoldater, i grensebyene. Militariseringen er på sitt høyeste nivå, spesielt i de kurdiske byene. Myndighetene har stengt internett og avlytter all kommunikasjon med utlandet.

Politiet og etterretningstjenesten «Itelaat» har fått direkte ordre fra Tehran om å skyte mot enhver som deltar i demonstrasjoner i de kurdiske byene. Politiet har åpnet ild mot demonstrantene i Ilam, Kirmanshan, Sanandej og Meriwan. Hittil har de drept 19 kurdiske demonstranter og flere hundre ble meldt såret allerede den første dagen. De fleste av de drepte i de siste opptøyene, er kurdere. Med drap og vold mot kurdiske demonstranter, vil myndighetene skremme og kneble folkets uttrykk for misnøye i de andre byene i Iran.

Folket i Iran er lei av regimets brutalitet, av det inhumane shariastyret, og undertrykkelse mot befolkningen generelt. Folkeopprøret er egentlig uttrykk for en vilje for demokratisering av Iran, for å oppnå likestilling, og for kampen for et likeverdig samfunnsstyre.

Tiden er inne for å slå ring om folket i Iran, og kurderne spesielt. Det er viktig å vise solidaritet og støtte til folkets rettferdige kamp og krav om demokratisering og frie valg i Iran.

DebattNesna

Feil om overtakelse

Iselin Nybø, forsknings- og høyere utdanningsminister (V)

I Klassekampen 12. november skriver Arna Meisfjord om styret i Nord universitets vedtak om å avvikle studiested Nesna, og at undertegnede «har og hindra Universitetet i Tromsø i å utrede utdanningstilbodet på Nesna, slik Klassekampen har synt i fleire saker.» Dette er feil. UiT står fritt til å vurdere sin studiestedsstruktur og sitt utdanningstilbud. I et møte 29. oktober i år, referert blant annet av Helgelands Blad på nett 30. oktober, understreket UiT «at det aldri har vært aktuelt å ta over lokaler, ansatte eller virksomhet som Nord universitet har på Nesna.» Jeg skjønner at mange på Helgeland har fått et annet inntrykk, og det er derfor viktig at informasjonen vi formidler er sannferdig. Dette vet også Arna Meisfjord, for jeg har hatt flere møter med henne og senest 22. oktober diskuterte vi nettopp UiTs rolle.

UiT ble anmodet om å ikke tilspisse situasjonen ytterligere i en vanskelig situasjon for de ansatte, særlig ved studiested Nesna, og for administrasjonen ved Nord universitet både før og etter at styret bestemte seg for å legge ned sin campus på Nesna. Slik situasjonen var, ba vi UiT ta et skritt tilbake.

Det er bra at UiT vil se på muligheten for å kunne tilby desentraliserte utdanninger flere steder. Senest i budsjettforslaget for 2020 har jeg understreket behovet for desentraliserte utdanninger og satt av penger og studieplasser til det. Vi trenger flere tilbud i distriktene, og det er bra at både UiT og Nord vurderer slike løsninger både på Helgeland og på steder uten campus.

Beslutningen til styret ved Nord universitet har stor betydning, særlig for Nesna og de som bor der. Jeg har stor forståelse for at det er motstand, frustrasjon, sinne og skuffelse. Samtidig har et bredt flertall på Stortinget, både da Universitets- og høgskoleloven ble vedtatt i 2005 og da Strukturmeldingen ble behandlet i 2015, gitt uttrykk for at styrene skal ha dette ansvaret.

DebattBarn på flukt

Den lange veien til Norge

Yavuz (10)

Jeg heter Yavuz. Jeg er 10 år gammel. Jeg vil fortelle deg om historien og følelsene mine de siste fem årene.

En dag ble min far kastet i fengsel i Tyrkia. Jeg var liten da, og forsto ikke hva som skjedde. Jeg ble ikke lei meg fordi jeg ikke skjønte og fordi min mor fortalte meg at min far var på jobb. Da jeg dro for å besøke min far, skjønte jeg at han faktisk ikke jobbet, men var i fengsel. Ved hvert besøk kjøpte han min favorittmat, men besøkene var veldig korte og vi måtte forlate ham. Min far slapp ut av fengsel to år senere. Da ble jeg veldig glad, men min mor og far var fortsatt omtåket og bekymret. Min far dro på jobb i Kars av og til. Da jeg spurte min mor hvorfor far hele tiden dro vekk, sa min mor at han måtte dra på jobb. Jeg forsto ikke så mye, men det viste seg at min far gjemte seg for politiet. Jeg så nesten ikke min far igjen og jeg savnet ham veldig mye.

En dag sa min mor og far: «Sønn, vi tar deg med til din mormor, og du må bli igjen der.» Jeg gråt mye med en gang, men så tenkte jeg at det ville være gøy å være hos bestemor. Jeg så ikke min far, mor og bror på en måned. Etter en stund sa min mor at vi skulle reise til Istanbul, hele familien. Da ble jeg glad, for jeg liker å reise. Vi dro til Istanbul med en venn av far, og ble der noen timer, før vi dro videre til Edirne. Jeg forsto ikke hvorfor vi reiste og jeg trodde vi fortsatt var i Istanbul. Vi gikk i fem timer og alt var bekmørkt og vi kunne ikke se. Området var så mørkt at jeg trodde gjørmen var et dødt dyr. Etter fem timer kom vi til et vann. Der lå det en liten båt. Sammen med tre andre familier gikk vi om bord.

Fordi båten var overfylt, begynte den å ta inn vann, og jeg kunne kjenne det kalde vannet. «For kaldt», ropte og gråt jeg.

«Området var så mørkt at jeg trodde gjørmen var et dødt dyr.»

Vi visste ikke hva vi skulle gjøre da vi gikk i land. Vi gikk langs veien i to timer og over et piggtrådgjerde. Etter en liten stund kom vi til en kafé. Vi var så våte og kalde. Broren min og jeg sovnet på kafeen.

Så tok politiet oss til politistasjonen. Vi ble på politistasjonen i tre dager og den var ekkel. Da vi kom ut, gikk vi på bussen som tok oss til Thessaloniki. Jeg fikk nye venner i Thessaloniki som jeg lekte med. Da var ikke ting så vanskelig, bortsett fra språket. Det gikk fem måneder, så dro vi videre til Athen.

To ganger reiste vi til øyene rundt Athen. Derfra prøvde vi å komme oss til Italia, men det gikk ikke så bra. Politiet kastet oss i et forvaringsanlegg. Der ble vi i en dag. I vårt tredje forsøk klarte vi å komme oss til Italia. Vi leide et hotellrom i Italia. Den første dagen på hotell var bra, men den andre dagen var dårlig. Låsen på døren til balkongen var ikke låst, så en tyv snek seg inn mens vi sov. Far våknet og prøvde å ta tyven. De sloss og tyven falt ned fra balkongen. Min mor skrek. Jeg våknet etter at tyven hadde rømt vekk, og far og mor fortalte meg alt sammen.

Neste dag dro vi til Norge og vi klarte det. Vi kom til Norge og fikk oppholdstillatelse. Nå bor vi i et vanlig hus. Jeg går i fjerde klasse, norsken min begynner å bli skikkelig bra. Jeg går også på basketball og vi er veldig glade for å være her som en familie.

Klassekampen kjenner innsenderens identitet.