LAGRET MAT: Steinaldermennesker kan ha vært mer avanserte i matveien enn tidligere antatt. ILLUSTRASJON: CHRISTIAN JÉGOU
Da elefantene tok slutt, måtte steinaldermenneskene finne nye måter å lagre mat.
Hvordan levde folk i eldre steinalder, før vi begynte å drive jordbruk? Vi tror gjerne at fortidas jegere og sankere levde «fra hånd til munn», at de spiste det de til enhver tid fant i skogen eller klarte å få tak i på dagens jakt – og at de derfor måtte tåle å leve uten mat i dårlige perioder. Det skjedde sikkert også til tider at de sultet. Men som israelske og spanske forskere nylig har funnet ut, etter å ha analysert funn fra Qesem-grotten nær Tel Aviv, så visste disse menneskene hvordan de kunne lagre mat, også animalsk føde. I denne grotten har det vært gjort funn fra eldre steinalder, helt tilbake til for 400.000 år siden, altså før man regner med at det fantes Homo sapiens. Det må altså ha vært en litt eldre homo-art som holdt til der.
Marg og bein
Det forskerne fant i Qesem-grotten, var klare spor etter lagring av bein med marg. Bein fra hjortedyr, spesielt leggbein, var blitt beholdt uknuste og med huden på, for så å bli åpnet på et senere tidspunkt. Lagringstiden kunne være opp til ni uker. Som vi vet fra blant annet reindriftssamenes kosthold, er margbein en delikatesse, og var sikkert et kjærkomment tilskudd dersom tilgangen på mat ellers var begrenset.
Elefant på tallerkenen
I Qesem-grotten har man også funnet rikholdige spor etter forskjellige måter å tilberede mat, spesielt kjøtt, på. På et tidligere stadium var faktisk elefanter et viktig mattilskudd, men etter at denne ressursen tok slutt (kanskje på grunn av for mye beskatning), måtte de finne på nye metoder for å sikre matforsyningen, og da var dette med å lagre margbein – som en slags naturlig «hermetikk» – en løsning.
Dr. Ruth Blasco fra Tel Aviv University, som ledet denne studien, mener ifølge Science Advances at matpraksisen som de har avdekket i Qesem-grotten, viser at disse tidlige jeger-sanker-samfunnene må ha hatt en relativt avansert sosial struktur og kommunikasjon, for å kunne drive denne typen planmessig hushold.
Staten vil gjøre bot i Nav-saken, men da flyktninger ble feilaktig dømt i 2014, måtte de klare seg selv.
Når rettsstaten svikter
KronikkAndré Møkkelgjerd, advokatfullmektig
FORSKJELL PÅ FOLK? Da flere flyktninger i 2014 ble uskyldig dømt til fengsel, sa riksadvokat Tor-Aksel Busch at staten ikke skulle ta noe videre ansvar for dem. FOTO: TERJE PEDERSEN, NTB SCANPIX Terje Pedersen
Nav-skandalen har vist flere svakheter ved rettssikkerheten for svakerestilte grupper i Norge. Myndighetenes vilje til å gjøre bot er langt større nå enn da flyktninger ble utsatt for en liknende skandale i 2014.
Som leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Marius Dietrichson påpekte overfor NRK 31. oktober, dreier Nav-skandalen seg om systemsvikt i alle ledd: «Det er svikt hos advokatene, og det er svikt også fra dommere og aktorer». Han påpekte også at rettsstaten bygges ned blant annet ved at betalingen advokatene får i slike saker er så lav at advokatene ikke har tid til å sjekke rettsgrunnlaget. Flere har også påpekt at skandalen har preg av klassejus og at en samfunnstopp med råd til å engasjere en toppadvokat, ikke ville blitt uskyldig dømt på samme måte som ofrene i Nav-skandalen.
Det er derfor helt på sin plass at norske myndigheter tar ansvar for å rydde opp i Nav-saken. VG viser i en artikkel 30. oktober at Nav mente etaten «som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om». Men i samme artikkel går det frem at det i løpet av kort tid ble konkludert med at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne forsvares: «Nav har satt ned en innsatsgruppe (20-30 personer) med svært kompetente personer som skal gjennomgå alle sakene på områdene tilbake til 2012. Disse sakene vil vi behandle på nytt.»
Kontrasten er stor til myndighetenes vilje til å rydde opp etter en liknende rettssikkerhetsskandale i 2014. Skandalen rammet flyktninger som hadde blitt dømt til cirka 45 dagers ubetinget fengsel for handlinger som i ettertid viste seg å være straffrie. Flyktninger som benytter falske dokumenter for å flykte for livet, men legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31 ikke straffes for dokumentfalsk. Men som påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas), skrevet av Marek Linha og undertegnede i 2014, og siden bekreftet av Høyesterett samme år, var norsk praksis i strid med flyktningkonvensjonen. Flyktningene var dømt til ubetinget fengsel for handlinger som var straffrie. Ingen vet hvor mange flyktninger som har fått en slik uriktig straffedom.
Riksadvokaten endret som følge av dommen sine egne retningslinjer, slik at påtalepraksis ble justert mer i tråd med flyktningkonvensjonen. Men viljen til å rydde opp var ikke like stor overfor flyktninger med lite ressurser, som nylig hadde startet på en integreringsprosess i Norge med en uriktig straffedom for dokumentfalsk, som for Nav-skandalens ofre. Holdningen liknet den som ble uttrykt fra Nav i VG-artikkelen. Forskjellen er at det aldri kom en forsvarlig konklusjon om at en slik ansvarsfraskrivelse er uholdbar.
Riksadvokaten skrev i et brev av 17. desember 2014 at: Hensett til at det dreier seg om flyktninger som ofte vil ha begrenset kunnskap om den mulighet man etter norsk rett har til å begjære gjenåpning, og hvordan man i så fall skal gå frem, har riksadvokaten likevel besluttet at påtalemyndigheten på eget initiativ skal foreta en vurdering av om det i den enkelte sak er grunnlag for å begjære gjenåpning til gunst for den domfelte, uavhengig av om vedkommende selv begjærer gjenåpning.
I et annet brev fem dager senere kom en viktig presisering om at «instruksen, ut fra ressurs- og rettssikkerhetshensyn, i første omgang er begrenset til domfellelser som har resultert i frihetsstraff som ennå ikke er effektuert.»
«Flyktningene måtte selv ta ansvar for å renvaske sitt rulleblad.»
Flyktningene som hadde sonet sin uriktige straff, skulle altså staten ikke ta noe videre ansvar for. De måtte selv ta ansvar for å begjære sin sak gjenåpnet for å renvaske sitt rulleblad. Påtalemyndigheten ble ikke pålagt annet ansvar enn å vurdere om den sluttet seg til eventuelle begjæringer om gjenåpning fra de domfelte selv.
Riksadvokaten hadde i det første brevet uttalt at han hadde «tillit til at de domfeltes forsvarere på en samvittighetsfull måte vil gi bistand.» På samme måte som i Nav-skandalen, må ansvaret deles mellom påtalemyndighet, domstoler og forsvarerne. Men hvorfor forsvarerne alene skulle få ansvaret for å rette opp feilene, er uforståelig. En begjæring om gjenåpning er i utgangspunktet ikke dekket av fri rettshjelp, og flyktningene har ofte lavere inntekt og er mindre ressurssterke enn personer med lengre botid i Norge. Forventet norske myndigheter i det hele tatt at noen flyktninger på eget initiativ, uten advokathjelp eller statlig veiledning, skulle klare å få seg selv frifunnet?
Hva kan det skyldes at staten i langt større grad tar ansvar når uretten blant annet har rammet norske borgere? Svaret vil sannsynligvis gi en vond smak i munnen. Riksadvokatens brev kom først et halvt år etter Høyesterettsdommen, i forbindelse med et medieoppslag i NRK om at flyktninger ble kalt inn til soning av dommer som mest sannsynlig var uriktige.
Noas gjorde et forsøk på å rette opp uretten i de sakene som var kjent for organisasjonen. Fire saker ble begjært gjenopptatt og fire flyktninger ble frifunnet. Nav-skandalen viser to ting:
1. Det er all grunn for domstolene til i langt større grad å være kritiske til statens rettsforståelse, og til å foreta selvstendige vurderinger og undersøkelser av folkerettslige og EØS-rettslige forpliktelser.
2. Det er all grunn til å være kritisk til om svakerestilte grupper, som flyktninger og Nav-brukere, har samme rettssikkerhet som andre i Norge. Fri rettshjelpsordningen må styrkes slik at forsvarere kan gi tilstrekkelig god bistand på offentlig satser.
Det er ennå ikke for sent for staten å rette opp feilen overfor flyktningene, når det nå igangsettes et stort arbeid for å rette opp feilene i Nav-saken.
Hva er det egentlig som går tapt når man slår sammen høgskoler og universiteter i Norge, spør Ronny Kjelsberg.
Når to kulturer blir til én
Med andre ordRonny Kjelsberg
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS (KNUTLVAS@GMAIL.COM)
C. P. Snow holdt det berømte foredraget «De to kulturer» i 1959 – om forskjellen mellom realister på den ene siden, og kulturfag på den andre. Jeg tror vi kan snakke om noe lignende også når det gjelder forskjellen mellom oss som kommer fra de praksisnære profesjonsutdanningene, og den gamle universitetstradisjonen.
Jeg vil i det følgende dra opp noen slike overordnede motsetningsforhold og belyse dem med noen praktiske eksempler. For min del er disse gjerne hentet fra de institusjonene jeg har tilhørt, Høgskolen i Sør-Trøndelag (Hist) og NTNU, men jeg tror poengene kan ha stor overføringsverdi – ikke minst for strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren fra 2015. I debattene som har fulgt sammenslåingen av universiteter og høyskoler, kan det til tider virke som om folk befinner seg på ulike planeter.
Det første motsetningsparet jeg vil sette opp, er mellom realkompetanse og formalkompetanse. Ved Høgskolen i Sør-Trøndelag var ikke avlagt doktorgrad det som avgjorde de ansattes arbeidsoppgaver eller muligheter. Og når man skulle ansette nye folk, var det vel så viktig å hente inn folk med praktisk erfaring – enten det var ingeniører, lærere, sykepleiere eller pedagoger – som å få tak i ansatte med best mulig formell forskerkompetanse.
Ved NTNU ønsker man primært å rekruttere ansatte med førstekompetanse – i hovedsak folk med doktorgrad, og i mange stillingsutlysninger og for mange roller forutsettes det at man har PhD-grad eller tilsvarende. Ved Høgskolen i Sør-Trøndelag kunne både instituttledere, dekaner og rektorer være høgskolelektorer – altså uten doktorgrad. Dette er sjeldent ved NTNU.
På denne måten blir mange med svært viktig realkompetanse og erfaringer fra profesjonsutdanningene avskåret fra lederposisjoner i den fusjonerte organisasjonen, og dette vil igjen prege perspektivet til ledelsesmiljøene.
Det neste punktet jeg vil ta opp, er motsetningen praktiske ferdigheter og teoretiske kunnskaper. Her kan vi gå videre fra de ansatte ved institusjonen, til å se nærmere på utdanningene og studentene – der vi finner et liknende mønster.
Arbeidslivet etterspør praktiske kunnskaper. Det var også noe man forsøkte å ivareta på profesjonsutdanningene. På ingeniørutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, var mange av de mest populære kandidatene våre de som hadde et fagbrev i bunnen, og hadde bygd på dette med en ingeniørutdanning. Dette utfordres når vi blir en del av universitetet.
«Det er ingenting feil med Platon, men er dette rett prioritering for en kort profesjonsutdanning?»
Mange av de tidligere utdanningene ved Høgskolen i Sør-Trøndelag pålegges nå å ha examen philosophicum. Dette skal passes inn i en allerede stram timeplan, i en kort utdanning. Jeg er tilhenger av at vi skal ha vitenskapsteori og etikk, samt et teknologi- og samfunnsperspektiv på utdanningen – men det må skje på profesjonsfagenes premisser. For ingeniørutdanningen fikk vi et foreløpig unntak for ex.phil., men vi måtte gjøre en god del tilpasninger for å få det til. Det samme skjer i andre fag. Radiografutdanningen har fått inn ex.phil. og et områdeemne, og må kutte ned på mer teknisk/praktiske emner. For å si det litt slagordsmessig: Mer Platon, mindre doseberegning! Det er ingenting feil med Platon (eller, det er det kanskje også, men det er ikke poenget her), men er dette rett prioritering for en kort profesjonsutdanning? Min hypotese er at en slik endring neppe ville blitt gjort på en høgskole.
Neste motsetningspar er utdanning og utvikling versus forskning. Hist var resultatet av en fusjon mellom ulike høgskoler i 1995 som var opprettet for å utdanne bestemte profesjoner, og de enhetene besto i stor grad i hele Hist sin levetid. Fakultetene var organisert rundt utdanningene, og instituttene var på samme måte knyttet opp mot studieprogrammene. På NTNU er derimot det bærende prinsippet å organisere seg etter disiplinfag, rundt forskningen. Jeg får nå jobbe og sitte sammen med folk som forsker på det samme som meg. Men jeg har mye større avstand, både fysisk og organisatorisk, til de som underviser de samme studentene som meg enn det jeg hadde tidligere. På samme vis var mye av det vi jobbet med på Høgskolen i Sør-Trøndelag (utover undervisninga) utviklingsarbeid. For noen lå det opp mot undervisninga, for andre foregikk arbeidet i tett kontakt med praksisfeltet – for eksempel lokale bedrifter, skoler eller sykehus. Slikt gir ofte ikke så mange publikasjonspoeng, men det kan være viktige bidrag til regionale institusjoner og bedrifter.
Så kommer vi til et punkt som nok er hyperaktuelt for den pågående konflikten rundt Nesna, men som også er viktig for hele landet. Der universitetet helst strekker seg mot å hevde seg på et internasjonalt nivå, eller i det minste nasjonalt, har profesjonsutdanningene stort sett hatt et lokalt og regionalt fokus. Det er jo en av grunnene til at de i sin tid ble opprettet: for å sikre kvalifiserte profesjonsutøvere over hele landet. Lærere, sykepleiere, ingeniører trengs overalt hvor det bor folk og hvor det skal jobbes. Selv om høgskoler og universiteter etter hvert ble underlagt samme lovverk, satt det ledere rundt omkring på høgskolene som husket samfunnsmandatet sitt og videreførte det. Men etter den siste runden med fusjoner, er mange av de lederne vekk. Hukommelsen vår er borte. Vi har glemt hvorfor vi er til. Eller – vi som driver med profesjonsutdanning har ikke glemt det, men institusjonene har begynt å glemme.
For den som har lest Karl Ove Knausgård, er rammen rundt «Min Kamp, fjerde bok», at hovedpersonen reiser til Nord-Norge som lærervikar – rett fra gymnaset. Dette er et fenomen med rot i virkeligheten. Mangel på kvalifisert arbeidskraft har gjort – og gjør – at oppgaver utføres av dårligere kvalifisert personale i deler av landet. All ære til dem for det – mange av dem gjør en kjempejobb, og det er ikke deres skyld – men er det slik vi vil ha det? Den strukturreformen som gjennomføres nå, kan dramatisk forverre dette problemet – som også angår byene. Vi hører i Trøndelag at lokale næringsforeninger og aktører savner Høgskolen i Sør-Trøndelag. NTNU er ikke lokalt til stede på samme måte som høgskolen var – hodet er et annet sted. Kanskje i skyene, der det drømmer om neste nobelpris?
Hva blir konsekvensene av denne strukturendringen? Etter min mening innebærer universitets- ogw høyskolereformen en politisk abdisering. Stortingsflertallet har gitt avkall på det overordnede ansvaret som det tidligere har hatt og tatt, nemlig å sørge for at Norge utdanner kvalifiserte profesjonsutøvere over hele landet. Mange studenter har en tendens til å bli i området hvor de blir utdannet, og distriktshøgskoler har vært helt sentrale for å sikre arbeidskraft vi som samfunn er avhengige av, over hele landet. Når dette ansvaret flyttes ned til universitetsstyrer med et helt annet og mye smalere mandat, som så forsøker å bedre økonomien ved å legge ned studiesteder, får det alvorlige konsekvenser.
Dette er en måte å organisere staten på som er svært skummel. Vi har sett det samme med helseforetakene. Nedleggelser av sykehus blir besluttet av styrer i helseforetakene, uten at noen politiker trenger å ta ansvar. Slikt skaper større avstand mellom folk og de som styrer. Det undergraver tilliten i samfunnet – og svekker til syvende og sist demokratiet. Gi meg heller en politiker som jeg kan være rivende uenig med, men som sier det hun mener og står for det hun sier, enn en politiker som skyver alt ansvaret fra seg og jatter med siste taler.
Bedre blir det ikke når vi ser at departementet faktisk griper inn overfor Politihøgskolen og Universitetet i Tromsø, men altså ikke mot Nord Universitet – og likevel skyver fra seg ansvaret.
Hva blir så konsekvensen for innholdet i utdanningene – og for de kandidatene som kommer ut av dem, uavhengig av geografi – når tyngdepunktet skyves stadig lenger i retning universitetskulturen? Overføringsverdi handler om evnen til å ta med seg det man har lært i utdanningen, og faktisk bruke det – både ute i arbeidslivet og i andre deler av livet etterpå. Dette er kjernen i all utdanning, men det blir kanskje aller mest synlig dersom man ikke har lyktes med det i en praksisnær profesjonsutdanning.
Hva skjer hvis det blir færre ansatte med erfaring fra praksisfeltet, for eksempel fra skolen eller sykehuset? Hva skjer når de søkerne som kjenner arbeidslivet ikke når opp i en bunke full av folk med doktorgrad som leter etter jobb? Når de uten førstekompetanse legges til siden?
Da blir også utdanningen mer teoretisk og mindre praksisnær, selvfølgelig.
Innenfor læreryrket er «praksissjokket» et etablert begrep (og en viktig forklaring på det faktum at en tredjedel av alle nyutdannede lærere i Norge slutter innen fem år). Begrepet fanger opp misforholdet mellom utdanningen og det som møter en lærer ute i virkeligheten. Dette kan også skje med andre enn lærere, og mange profesjonsutdanninger har jobbet mye med å dempe dette sjokket.
Min påstand er at dersom utviklingen i sektoren fortsetter videre i den retningen den har hatt de siste årene, vil den undergrave dette arbeidet og sette utdanningskvaliteten i profesjonsutdanningene langt tilbake.
Utdanningene vil nok se fine ut på papiret. De vil bli godkjent av Nokut, for de har høyt kompetent personell – førsteamanuenser og professorer, og alt papirarbeidet er på plass i rett tid levert av en stor universitetsadministrasjon. Men er studentene forberedt på arbeidslivet som møter dem? Og får arbeidslivet de kandidatene de trenger og vil ha? Det er jeg ikke like sikker på.
Og de ungdommene som ønsker seg en mer praktisk orientert høyere yrkesutdanning? Vil de ha et sted å henvende seg i framtida? Det er jeg også usikker på.
Er det nødt til å gå slik? Nei, selvsagt ikke. Men det betinger at den debatten som har kommet opp i forlengelsen av strukturreformen, har bevisstgjort en del – både politikere og ansatte og ledere i sektoren – og at den kan danne et utgangspunkt for å justere kursen. Hvis ikke, kan viktige deler av samfunnsoppdraget som universitets- og høgskolesektoren har ivaretatt gå tapt.
