«Folk er forskjellige». «Ingen følelser er feil.» «Alle reagerer ulikt, vi har ulikt tempo og er ulike i vår væremåte.» Disse setningene er selvsagte for alle andre situasjoner enn de som er knyttet til seksuelle overgrep og krenkelser. Jeg har akkurat lest ferdig Heidi Helene Sveens bok «Det var ikke voldtekt», og har fått et innblikk i hvor smal offerrollen er. Sveen har fulgt et knippe voldtektssaker i det norske rettssystemet, og beskriver hvordan fagdommere, forsvarsadvokater, ja selv ofrenes egne mødre, kan så tvil om offerets motiver og hensikter dersom hun avviker det minste fra hvordan et offer forventes å oppføre seg. I boka får vi også se hvordan det i sak etter sak stilles spørsmål ved ofrenes atferd for å undergrave troverdigheten deres: Hvorfor gikk du ikke? Hvorfor skrek du ikke?