Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det Nav-skandalen egentlig illustrerer

Øystein Steiro sr., vaktmester

Hvordan er det mulig at regjering, storting, domstoler, påtalemyndigheter, politiet, Nav og resten av forvaltningen, samt en hel advokatstand har tatt for gitt at vi selv kan bestemme at mottak av kontantytelser fra Nav forutsetter at brukeren skal oppholde seg i landet?

Dersom det er noe EU-retten og EØS-avtalen burde lært oss etter 25 år, så er det at de fire frihetene om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer er hellige i EU. Og det gjelder særlig retten til fri bevegelse av personer over landegrensene. Dette vet Erna. Dette vet embetsverket i UD. Og dette vet Siv og Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Men de fleste tror likevel at vi fortsatt bestemmer i eget hus? Det gjør vi ikke! Det er på tide å se realitetene i øynene. Det Nav-skandalen først og fremst illustrerer, bortsett fra grenseløs inkompetanse, er at det ikke lenger er det norske Stortinget som bestemmer lovutviklingen i landet. Det er det EU-kommisjonen som gjør.

Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 skjønte få hva de langsiktige konsekvensene ville bli. Jeg var med på forhandlingene og har først etter hvert skjønt hva vi bega oss ut på. Vi forpliktet oss den gang til ikke bare å akseptere det eksisterende regelverket i EU, men også fremtidige rettsakter EU måtte komme til å utvikle. Realiteten er at det som er igjen av norsk suverenitet og selvråderett gradvis blir spist opp for hvert eneste nytt direktiv som blir implementert.

Dette er i strid med Grunnloven. Det er også i strid med folkeviljen slik den kom til uttrykk ved folkeavstemningene. Og det er åpenbart i strid med rettsoppfatningen i Norge, noe Nav-skandalen er et godt eksempel på.

Ved 100-årsjubileet for Grunnloven, som sammenfalt med 20-årsjubileet for EØS-avtalen i 2014, utga forskere ved Arena Senter for Europaforskning ved UiO boken «Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union».

Boken ble forbigått i all stillhet av mediene så vel som av det politiske Norge, men forskernes konklusjon var klar. Professor Erik Oddvar Eriksen ved Arena påpekte at den tilknytningsformen Norge har til EU gjennom EØS-avtalen i realiteten betyr at man har «oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme Nei til EU i 1994», og at «EØS-avtalen bryter med grunnlovsideen om selvstyre ettersom norske borgere underlegges rettsakter som de selv ikke har innflytelse over.»

Det er uforståelig at vi har en regjering og et storting som med åpne øyne daglig avstår suverenitet til en fremmed makt, som fortsetter å handle i strid med landets grunnlov, som undergraver demokratiet og som behandler et så grunnleggende politisk stridstema som om det ikke eksisterte.

I stedet for å benytte den anledningen brexit kunne gitt oss for å si opp EØS-avtalen og reforhandle en handelsavtale sammen med Storbritannia, vår viktigste handelspartner, har Solberg-regjeringen i særdeles arrogante ordelag tatt avstand fra brexit og det som er et demokratisk fattet vedtak av det britiske folk.

Regjeringen, ledet av Høyre med Frp, Venstre og KrF på laget og med god støtte av Arbeiderpartiet i Stortingets Utenrikskomite, har i stedet valgt å fortsette snikintegreringen i forhold til EU med uforminsket styrke.

EØS-avtalen er Norge på god vei til å gjøre Norge til en EU-koloni. Problemet er bare det at folk flest, og ikke bare Nav, fortsatt lever i en villfarelse.

osteiro@gmail.com

DebattBergen kommune

Vi er en seriøs arbeidsgiver

Lubna Jaffery, byråd for arbeid,sosial og bolig (Ap)

Bergen skal være en attraktiv by å oppleve, drive næring i, vokse opp i, arbeide i og bo i. Bergen kommune er byens største arbeidsgiver, med over 18.000 ansatte. Byrådet vil at kommunen skal være en attraktiv arbeidsgiver med godt arbeidsmiljø.

Jorge Dahl i Fellesforbundet retter kritikk til byrådet i Klassekampen 30. oktober for at vi ikke gjør noe nytt for å hindre sosial dumping og skape en bedre kommune for arbeidstakere. Vi er uenig. Byrådet vil utvide tillits- og faglighetsreformen i kommunen til enda flere områder gjennom utvidet trepartssamarbeid. Flere hele, faste stillinger og kommunens eget bemanningssenter har vært en sentral del av arbeidet med å utvikle en heltidskultur i Bergen kommune de siste årene. Vi er de første til å erkjenne at vi ikke er i mål – og derfor vil vi styrke og videreutvikle dette i årene som kommer.

Vi vil redusere bruken av midlertidige stillinger og vikarer gjennom flere stillinger og praktisere reell likelønn. Byrådet vil styrke og utvide kommunens bemanningssenter, og arbeide for å redusere bruken av eksterne vikarbyrå gjennom en ambisiøs opptrappingsplan. Det langsiktige målet er at fravær og vikarbehov i Bergen kommune i all hovedsak skal dekkes av egne ansatte eller gjennom kommunens egne heltidsansatte i bemanningstjenesten.

Kommunen skal ta et særlig ansvar for å ansette flere lærlinger og vil selvsagt ha mål om å følge KS sin anbefaling om to lærlinger per 1000 innbygger. Vi vil utvide lærlingegarantien fra å gjelde for barne- og ungdomsarbeidere og helsefagarbeidere til flere fagområder, og ta vår del av ansvaret for at unge mennesker kan fullføre utdannelsen sin.

For å styrke partssamarbeidet i kommunen, vil vi bruke ressurser på opplæring av ledere, mellomledere, verneombud og tillitsvalgte om utvidet partssamarbeid.

«Sosial dumping er ikke akseptert i Bergen kommune»

Det er ikke aktuelt for byrådet å konkurranseutsette eller privatisere flere av kommunens velferdstjenester til kommersielle aktører, og både praktisk bistand i hjemmet og renhold vil bli rekommunalisert i løpet av de neste fire årene. Fra før har allerede hjemmesykepleien og de kommersielle sykehjemmene blitt kommunale.

Bergen kommune er en stor innkjøper av både varer og tjenester. Allerede i 2017 innførte vi seriøsitetskrav i forbindelser med anskaffelser i byggenæringen. Vi setter krav for å motvirke sosial dumping og menneskerettighetsbrudd Folk skal ha det bra på jobb i Bergen, uavhengig om de jobber i kommunen eller i en privat bedrift.

Byrådet vil i kommende periode også prioritere bedre rutiner for hvordan kravene til seriøsitet følges opp av bedriftene som vinner anbud. Vi skal også sikre at hensynet til klima, miljø og natur, kvalitet, arbeidsvilkår, tariffavtale, godkjent lærebedrift og seriøsitetskrav i større grad blir vektlagt i anbudene. Vi innfører sanntidsoversikt over kommunale byggeprosjekter med informasjon om hvem som er på jobb, hvilke kvalifikasjoner disse har, og gir tillitsvalgte hos innkjøper innsyn i kontrakter og lønns- og arbeidsvilkår hos leverandøren. For la oss være klinkende klar: Sosial dumping er ikke akseptert i Bergen kommune!

Byrådet vil sikre en seriøs utelivsbransje og at de ansatte som jobber på serveringssteder har ordnede, forutsigbare og rettferdige vilkår. Byrådet vil derfor innføre krav om dokumentasjon på at alle ansatte i utelivsbransjen minimum skal motta allmenngjort minstelønn for å få skjenkeløyve, og sikre at utesteder følger arbeidsmiljøloven. Serveringssteder i kommunale og andre offentlige bygg skal ha tariffavtale.

Vi forstår skuffelsen ved at vi ikke klarte å få til et byråd hvor også SV var med, men vi mener den politiske plattformen for Bergen de neste fire årene ikke bare leverer en politikk i tråd med det Arbeiderpartiet gikk til valg på, men også det fagbevegelsen i både privat og offentlig sektor har bedt oss om. Sammen med fagbevegelsen, tillitsvalgte og ansatte skal byrådet i Bergen jobbe for at Bergen blir en enda bedre by, og blir en enda bedre arbeidsgiver.

Orientering

Nato og historiens ironi

Motsetningene i verdens sterkeste militærallianse er kommet opp til overflaten.

Idar Helle, historiker og utreder i De Facto

HVA SKJER? Den mest sannsynlige framtida for Nato er fortsatt amerikansk dominans, skriver Idar Helle. Han påpeker at med USA på vei ned som global supermakt, er dette forbundet med uforutsigbarhet og risiko. Her Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og USAs president Doanld Trump i 2017. FOTO: MELANIE WENGER, AFP/NTB SCANPIX MELANIE WENGER

Foranledningen til Nato-landet Tyrkias kyniske angrep på kurderne nord i Syria, var USAs president Donald Trumps beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av området. Dette har brakt motsetningene i verdens sterkeste militærallianse opp til overflaten. Kun noen uker før 70 år med Nato skal markeres i London, er det utbredt usikkerhet om organisasjonens framtid.

For tre uker siden var Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i Istanbul og ba Tyrkia om å vise militær tilbakeholdenhet. Det hadde ingen effekt. Natos manglende evne til å bremse Tyrkias krigsaggresjon er et uttrykk for hvor vanskelig samarbeidsforholdene er blitt innad i alliansen. Tyrkia har i mange år vært en egenrådig alliert, ofte kjennetegnet av brutal undertrykking av regimekritikere så vel som kurderne i grenseområdene sørover og østover mot Syria, Irak og Iran.

Det nye og oppsiktsvekkende med situasjonen i dag, er hvordan president Trump og USA uten forvarsel gjennomfører noe som så umiddelbart åpner for den tyrkiske hærens framrykkinger. Dette setter den kurdiske sivilbefolkningen i området i livsfare, men er også et betydelig problem for øvrige Nato-lands mannskaper og interesser i Syria så vel som i nærområdene. Både Frankrike og Nederland har gått langt i å kritisere Trumps beslutning, samtidig som det tyrkiske angrepet blir fordømt for å sette andre Nato-lands sikkerhet i fare.

Avisa Le Monde (26. oktober) skriver at det er helt ulike syn på hvordan Tyrkias opptreden skal møtes innad i Nato. Der Frankrike, Nederland og Tyskland tar sterkt avstand fra operasjonen mot kurderne, har Tyrkia vært flinke til å kjøpslå med en rekke av Nato-landene i Øst-Europa. Tyrkia har sagt seg villige til å støtte en rekke omdiskuterte opprustningstiltak overfor Russland, om Nato-landene i øst går med på å betegne den kurdiske fienden som en terrororganisasjon som det er legitimt å angripe ut fra egne sikkerhetsbehov. Så langt har Nato klart å samle seg om en uttalelse som tar avstand fra Tyrkias krigføring, men som ikke sier noe om hvordan dette skal håndteres i praksis.

Heller ikke i andre sentrale spørsmål er det enighet om hva som skal være Natos overordnede politikk framover. USA ønsker klarere fokus på sine tre utvalgte «strategiske prioriteringer»: Russland, Kina og – ikke minst – Iran. I Frankrike står president Emmanuel Macron i spissen for en klarere europeisk uavhengighet overfor USA, ikke minst i form av sterkere militær satsing i EU. Frankrike vil også en mer forsonlig linje overfor Russland og Iran, men møter begrenset forståelse for dette innad i Nato.

For Norges del har Nato i mange år hvilt i skyggen av vår permanente europadebatt om EU og EØS. Med Sovjetunionens og Warszawa-paktens bortfall i årene omkring 1990 forsvant Natos opprinnelige eksistensgrunnlag som forsvarsallianse. Siden den gang har fokus skiftet flere ganger.

«Et transatlantisk liberalt politisk herredømme er i ferd med å opphøre»

Midt på 1990-tallet ble «out of area»-konseptet lansert, militære operasjoner utenfor alliansens eget territorium var det som skulle løftes fram. Denne innrettingen ble spisset med «krigen mot terror» etter angrepene 11. september 2001. Med det fulgte invasjonskrigene mot regimene i Afghanistan og Irak fulgte. Særlig sistnevnte kom i vanry, grunnet Bush-administrasjonens løgner om irakiske masseødeleggelsesvåpen og den tette koblingen krigsformålet hadde til amerikanske olje- og finansinteresser.

De siste årene har en ny konfrontasjons- og oppdemmingspolitikk overfor Russland igjen blitt Natos hovedanliggende. Noe fram i tid er det vel liten tvil om at USA oppfatter Kina som hovedmotstander ikke bare økonomisk, men også på militært plan. Spørsmålet er om den europeiske delen av Nato-alliansen er villig til å være med også på denne delen av ferden.

For hvor går veien videre for Nato? Det mest sannsynlige er fortsatt amerikansk dominans. Med USA på vei ned som global supermakt, er dette forbundet med betydelig uforutsigbarhet og risiko for stadig nye krise- og krigsscenarioer. Dette vil neppe være en sikkerhetspolitisk forankring som tjener Norge og storparten av Nato-landene i Europa. En annen mulighet er et mer europeisk orientert alliansesystem, der Frankrike og Tyskland vil ha toneangivende roller. Her vil styrket europeisk militær kapasitet spille en nøkkelrolle om kontinentets gamle imperiemakter på ny skal spille ut sine ambisjoner på den globale scenen.

Både for verden i det globale sør og for en rekke mindre europeiske småstater, som Norge, er det slett ikke sikkert at noen av disse to alternativene er veien til varig fred og sikkerhet. Det kan være verdt å tenke langs en tredje vei, der en for Norges del søker å sikre egne interesser gjennom å utvikle et tettere skandinavisk eller nordisk forsvarssamarbeid. En reell internasjonal sikkerhetspolitisk orden, som også tar opp i seg den overhengende klimatrusselen, bør bygge på samarbeid i internasjonale regioner, framfor regionale militære blokker som søker rivalisering, oppdemming og konflikt overfor hverandre. Før snarere enn siden, er det grunn til å peke på FN som den internasjonale organisasjonen som igjen bør innta en sentral plassering i norsk og global sikkerhetspolitikk.

Det hviler et historiens paradoks over utviklingen i Nato. Siden starten i 1949 har alliansen hatt skjoldet oppe og sverdet klart til hugg mot en ytre, militær motstander i øst. Samtidig har etterretningsapparatet fulgt nøye med på indre systemkritikk og Nato-motstand fra den politiske venstresiden. I dag er det imidlertid klart at den største trusselen mot Nato kommer fra høyresiden og det maktpolitiske sentrum i Washington, D.C. Det er president Donald Trump som er i ferd med å utfordre enheten og tilliten i militæralliansen, på et vis som ingen politisk kraft eller sosial bevegelse på venstresiden har vært i stand til tidligere.

Det er ikke alltid lett å skille det helt ubehjelpelige fra kyniske politiske kalkuleringer hos president Trump. Dette er uansett klart: Av alt Trump-administrasjonen har brakt med seg inn i Det hvite hus, er den notoriske upåliteligheten i sikkerhetspolitikken antakelig det aller største problemet for USAs europeiske allierte. Til syvende og sist handler dette om at det er et transatlantisk liberalt politisk herredømme som er i ferd med å opphøre. Vestens dominans politisk, militært, økonomisk og kulturelt etter 1945 har vært bygget om en sterk liberalkapitalistisk økonomisk orden, med Nato og USAs krigsmaskin som den sikkerhetspolitiske garantisten for denne ordenen. Trump-administrasjonens uberegnelighet og forakt for sine «svake allierte» i Europa setter dette i fare.

På europeisk hold er det nok mange som håper at det vil være mulig å gjenfinne balansen og tilliten i det politiske samarbeidet den dagen Trump ikke lenger er i Det hvite hus. Det er mulig, men kanskje ikke engang sannsynlig. Nato som skjoldet over Vestens liberalkapitalistiske orden og styrke kan vise seg å være tapt for godt.

idar.helle@gmail.com