Hvordan er det mulig at regjering, storting, domstoler, påtalemyndigheter, politiet, Nav og resten av forvaltningen, samt en hel advokatstand har tatt for gitt at vi selv kan bestemme at mottak av kontantytelser fra Nav forutsetter at brukeren skal oppholde seg i landet?
Dersom det er noe EU-retten og EØS-avtalen burde lært oss etter 25 år, så er det at de fire frihetene om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer er hellige i EU. Og det gjelder særlig retten til fri bevegelse av personer over landegrensene. Dette vet Erna. Dette vet embetsverket i UD. Og dette vet Siv og Lovavdelingen i Justisdepartementet.
Men de fleste tror likevel at vi fortsatt bestemmer i eget hus? Det gjør vi ikke! Det er på tide å se realitetene i øynene. Det Nav-skandalen først og fremst illustrerer, bortsett fra grenseløs inkompetanse, er at det ikke lenger er det norske Stortinget som bestemmer lovutviklingen i landet. Det er det EU-kommisjonen som gjør.
Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 skjønte få hva de langsiktige konsekvensene ville bli. Jeg var med på forhandlingene og har først etter hvert skjønt hva vi bega oss ut på. Vi forpliktet oss den gang til ikke bare å akseptere det eksisterende regelverket i EU, men også fremtidige rettsakter EU måtte komme til å utvikle. Realiteten er at det som er igjen av norsk suverenitet og selvråderett gradvis blir spist opp for hvert eneste nytt direktiv som blir implementert.
Dette er i strid med Grunnloven. Det er også i strid med folkeviljen slik den kom til uttrykk ved folkeavstemningene. Og det er åpenbart i strid med rettsoppfatningen i Norge, noe Nav-skandalen er et godt eksempel på.
Ved 100-årsjubileet for Grunnloven, som sammenfalt med 20-årsjubileet for EØS-avtalen i 2014, utga forskere ved Arena Senter for Europaforskning ved UiO boken «Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union».
Boken ble forbigått i all stillhet av mediene så vel som av det politiske Norge, men forskernes konklusjon var klar. Professor Erik Oddvar Eriksen ved Arena påpekte at den tilknytningsformen Norge har til EU gjennom EØS-avtalen i realiteten betyr at man har «oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme Nei til EU i 1994», og at «EØS-avtalen bryter med grunnlovsideen om selvstyre ettersom norske borgere underlegges rettsakter som de selv ikke har innflytelse over.»
Det er uforståelig at vi har en regjering og et storting som med åpne øyne daglig avstår suverenitet til en fremmed makt, som fortsetter å handle i strid med landets grunnlov, som undergraver demokratiet og som behandler et så grunnleggende politisk stridstema som om det ikke eksisterte.
I stedet for å benytte den anledningen brexit kunne gitt oss for å si opp EØS-avtalen og reforhandle en handelsavtale sammen med Storbritannia, vår viktigste handelspartner, har Solberg-regjeringen i særdeles arrogante ordelag tatt avstand fra brexit og det som er et demokratisk fattet vedtak av det britiske folk.
Regjeringen, ledet av Høyre med Frp, Venstre og KrF på laget og med god støtte av Arbeiderpartiet i Stortingets Utenrikskomite, har i stedet valgt å fortsette snikintegreringen i forhold til EU med uforminsket styrke.
EØS-avtalen er Norge på god vei til å gjøre Norge til en EU-koloni. Problemet er bare det at folk flest, og ikke bare Nav, fortsatt lever i en villfarelse.