Det hadde gått ett, to, snart tre år siden skytingen i Nittedal, og Morten kikket seg fortsatt over skulderen overalt hvor han gikk. Bak døra hjemme sto et balltre. Skulle han ut og spise, valgte han alltid bordet nærmest utgangen, hvor han kunne sitte med ryggen til veggen og blikket mot rommet. Ha måtte ha «retrettmulighet», som han kalte det.