Mot normalt

Backstreet’s back: Med Dr. Baarli og Dr. Müller klare for kamp, mot konformitetsepidemien som har kringsatt kongeriket.

Martin Bjørnersen (tekst) og Fartein Rudjord (foto)

VINDEN HAR VENDT: Den evige outsideren er blitt en folkekjær figur, det hender til og med Petter Baarli møter musikerkolleger, folk han har truffet på jevnt og trutt på veien, som sier ting som «Du kan jo virkelig spille gitar.» Hva er det de har trodd han har gjort disse femogtredve årene, bare harva løs og spilt pønk? Nei, man må nesten bare ta sånt med et smil. Fartein Rudjord

– Første gang jeg så en naken dame, lærte jeg meg «Down the Dustpipe» med Status Quo. Det var katastrofe, og jeg tenker på det enda innimellom – mareritt! Jeg var på familieferie oppi Danmark, jeg var vel seks-sju år. Så havna vi på nudiststrand, de voksne gikk feil – trur jeg, da!

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Jubileum

MOTOWNS MEKANISKE HJERTE

Motown 60: Detroits store plateselskap feirer med nye fortellinger om seg selv, men hva er den egentlig lyden av Motown?

Eirik Blegeberg

DREAM TEAM: H-D-H og The Supremes rundt pianoet, med Diana Ross bak fra venstre, ved siden av Mary Wilson, Eddie Holland og Brian Holland. Foran ved pianoet: Lamont Dozier og Florence Ballard. FOTO: MICHAEL OCHS ARVHIVES/GETTY IMAGES Michael Ochs Archives

De hadde ikke peiling, men de lærte seg selv å få peiling, via en musikalsk oppskrift som bandet egentlig ikke ville bruke og med tekster som sangerne egentlig ikke ville synge. Låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland bygget ikke grunnmuren til 2648 West Grand Boulevard i Detroit, men de satt opp veggene og malte dem både hvite og blå mens de manet fram den selverklærte lyden av det unge Amerika og selve The Motown Sound, som en hit-fabrikk inne i hit-fabrikken, med en umiskjennelig, ustoppelig soulpop som hopper kontant på beaten med tamburiner, klappende hender og en metallisk skarptromme tett og hardt i ryggen på en lengtende-forførerisk stemme som utnytter og foredler hver eneste ba-by, ba-by. Diana Ross skjønte greia.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Jennys valg

Stemmeskifte: Jenny Hval går løs på de store spørsmålene med distanse og ferdighet.

Martin Bjørnersen

ANDRE STEMMER, ANDRE ROM: Vår ambivalente anmelder klarer ikke trenge gjennom alle lagene av distanse på det siste albumet til Jenny Hval – i den grad det er meningen at man skal det, da? FOTO: LASSE MARHAUG

Jenny Hval

The Practice of Love

Su Tissue/Sacred Bones

Til helgen gjør Jenny Hval to forestillinger/opptredener på Black Box i Oslo under Ultimafestivalen, som også fungerer som slippkonsert for ferske «The Practice of Love», som kom nå fredag. Det var også slik hun markerte utgivelsen «Apocalypse, Girl» for fire år, et album, en ep og diverse samarbeidsprosjekt siden – for bare å nevne det reint musikalske, i tillegg til romanlansering i engelsk språkdrakt og langt mere til. Er Jenny Hval så scenekunstner, forfatter, essayist, lydessayist, popsanger, samtidskomponist, multimedial performancekunstner, eller er snarere hennes aktivitet på tvers av og i gråsonene mellom alle disse uttrykksformene nok et samtidig eksempel på at skillelinjene mellom både disipliner og den enkelte kunstnerrollen er i ferd med å smuldre opp eller fragmenteres foran oss, med en ny generasjon klare til å bygge noe nytt og bedre av ruinstøvet?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn