Poplåtene til Holland-Dozier-Holland boret seg hardt inn i de unge følelsene av forelskelse og kjærlighetssorg, og har utrolig nok eldes med stil.

De hadde ikke peiling, men de lærte seg selv å få peiling, via en musikalsk oppskrift som bandet egentlig ikke ville bruke og med tekster som sangerne egentlig ikke ville synge. Låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland bygget ikke grunnmuren til 2648 West Grand Boulevard i Detroit, men de satt opp veggene og malte dem både hvite og blå mens de manet fram den selverklærte lyden av det unge Amerika og selve The Motown Sound, som en hit-fabrikk inne i hit-fabrikken, med en umiskjennelig, ustoppelig soulpop som hopper kontant på beaten med tamburiner, klappende hender og en metallisk skarptromme tett og hardt i ryggen på en lengtende-forførerisk stemme som utnytter og foredler hver eneste ba-by, ba-by. Diana Ross skjønte greia.