Fotografiet skaper ofte et inntrykk av noe umiddelbart – sporenstreks gjenkjennelig som noe virkelig. Store og små knipser uavlatelig. Fotografiets dokumenterende egenskaper står tradisjonelt i et spenningsforhold til eksperimentell frihet: Strikt reportasje kniver mot autonom fortolkning. I praksis kan posisjonene være høyst overlappende.

Akershus Kunstsenters utstilling «My Dream – Our Common Future?», med fokus på folkevandring og fremmedfrykt, kan eksemplifisere bildets funksjon som samtidsdiagnose. Flere ulike uttrykk er riktignok inkludert, men det er i form av foto og video at utstillingen får sine personlige stemmer, i et journalistisk grep som i liten grad utforsker verket som kunst (særlig hos Iffit Qureshi). Den politiske undertonen dreier mot en pedagogisk aksjonisme, hypertydelig i Thierry Geoffroys verk, der norske presseklipp er ublu limt på papp og hivd på veggen, utsatt for effektive og med overlegg rølpete sabotasjer. En notis om at Erna Solberg ikke tar ansvar for Ocean Viking, skipet som reddet migranter i Middelhavet, er limt over hodet til terroristen i Bærum. Geoffroys spørsmål, stilt personer på gata i Lillestrøm og vist som video på vegg, er like konfronterende som vimsete terapeutisk. Iført hvit legefrakk spør han folk om deres livsdrøm, og trekker på dem en presumptivt beroligende sovemaske.

I en sammensatt videoinstallasjon dokumenterer Tomáš Rafa fremveksten av høyreekstreme miljøer i Øst-Europa, hvor hatet mot romfolk, jøder, muslimer og homofile velter vederstyggelig ut i demonstrasjoner.

Utstillingens gjennomgående gode intensjoner understrekes av et workshop-program med syrisk broderi og politikertaler og dens vekt på formidling og holdningsarbeid. Traumene ved flyktningers opplevelser er helt konkret til stede, som de tilsynelatende idylliske, men i realiteten gruvekkende barnetegningene fra kurdiske barn i flyktningeleir, samlet av Gelawesh Waledkhani. Sak settes foran det formale, og på godt og vondt trumfer innholdets utvilsomme betydning alt annet.

Fremvisning av friksjon og politiske kampsoner har et bredere lerret i Henie Onstads Kunstsenters omfattende og edruelige presentasjon av norsk dokumentarfotografi, som også står i et spenn mellom aktualitetsbeskrivelse og kunstnerisk egenverdi. Prosjektene springer ut av Norwegian Journal of Photography (NJP), som ble etablert i 2011 og er del av Fritt Ords satsning for å styrke det norske dokumentarfotografiet. NJP støtter utvalgte norske dokumentariske fotoprosjekter og utgir dem i en bokutgivelse annethvert år. Det er disse prosjektene som her blir presentert.

Utstillingen fremstår som en obligatorisk mønstring for alle med interesse for hvordan fotografi gir tilgang på andre verdener, reelle sosiopolitiske miljøer, men også mentale tilstander. Det mediumspesifikke blikket muliggjør en konsentrasjon rundt kamerabaserte virkemidler og fortellerteknikker.

Det er i all hovedsak en godt kuratert utstilling, ikke minst i sin bevissthet rundt hvordan de utstilte bildene opererer i skjæringspunktet mellom kunst og dokumentar. Det gjøres på en givende måte som i høy grad nuller ut forskjellen mellom dem.

De fleste fotografene har bakgrunn som pressefotografer, men her leses verkene inn i en større historiefortelling, løselig inndelt inn i kategorier som ser på intimitet, selvforståelse, miljø og geografi.

Selv om det norske og nordiske har mange nedslag her, er den reisende fotografen i en turbulent verden godt representert, for så vidt i allianse med nevnte Tomáš Rafas avstandsregistrering av en destruktiv tilspisning. Samtidig er det fotografiske blikket aparte og meddiktende, med mange positive overraskelser.

I Knut Egil Wangs bildeserie fra et jordskjelvutsatt område i California er innbyggere i et bilde bøyd over jorden som fornektende strutser. Monica Strømdahl skildrer beboere i såkalte flophouses i USA, som nødtørftige alternativ til uteligging. Ved å selv ta inn i moteller og bosteder et godt stykke unna norsk standard, har Strømdahl fått innpass og tillit til å kunne komme motivene under huden. Det ligger både en eksplosiv vitalisme og en mer melankolsk aksept i mange av dem, og personer og miljø kan minne om filmen «The Florida Project» fra 2017, som endevendte manges forestillinger om sosial misere.

Den akutte samtiden drukner i overbefolkning i Morten Andersens fotografier fra megabyer med en befolkning på over 10 millioner. Scener fra blant annet Mumbai og Dhaka viser en menneskeflom som komposisjonelt er holdt fast i Andersens linjespill. Energien er overveldende i konturene av ante enkeltskjebner. Byens nærvær er i utstillingen balansert av ladde landskap, særlig knyttet til migrasjon og flyktningkrise i Europa. EU som forenende samband krakelerer.

Paul Sigve Amundsen tar sikte på å dekke hele det europeiske kontinentet, og har hittil vært innom 30 land. I finstemte konstellasjoner kobles europeiske ruiner og landskap med portretter av unge, og her kartlegges konturene av et nytt Europa, et lappverk av noe forlatt og noe så vidt påbegynt.

Katinka Goldberg forsker i egen jødisk familiehistorie ved å mane frem sin mormors flukt fra Trondheim til Sverige under krigen, basert på dagbokopptegnelser og supplert av det reelle landskapet på fluktruten, som Goldberg selv har oppsøkt og fotografert. Motivene splintres og gjenoppbygges, i et av utstillingens mest kunstresolutte innslag. Mormorens ansiktstrekk er erstattet av stein og blomster.

En særlig oppmerksomhet rundt sammenvevd fortid og nåtid finner man også i Linda Bournane Engelberths skildringer av romfolk, både fotografert i Norge og deres hjemland Romania. Rurale og maleriske observasjoner tegner opp et fantastisk grenseland, arkaisk tidløshet kræsjer inn i en usynkronisert nåtid. Igjen fornemmes et fravær av fordømmelse, mer en tro på kameraets sosiale virkelighet. Det utvider horisonten.

Til slutt vil jeg nevne det gripende prosjektet «Svart Sol» av Therese Alice Sanne, som med sin Kristeva-referanse har tatt bilde av unge som på ulike vis sliter psykisk. De har selv tegnet videre på eget portrett, fargefelt, skraveringer og symboler, i et forsøk på å visualisere indre kaos. Her er fotografiets muligheter uendelige og uforklarlige – grobunn for et ellers stumt språk. I fasettene mellom alle disse dedikerte prosjektene blir en fotografisk agenda gripbar gjennom fliker av den synlige verden.