[@portabletext/react] Unknown block type "cover-box", specify a component for it in the `components.types` prop
Når hotellgjestene på Scandic Victoria i Oslo går ut døra, får de et verbalt og visuelt bomberegn avfyrt midt i fleisen. Det er ikke gitt at en overrumplet betrakter er i stand til umiddelbart å si om dette er kunst, reklame, propaganda, dikt eller griseprat. For Hannah Ryggen Army, som består av kunstnerne Helene Duckert og Julie Ebbing, uttrykker verdier og holdninger som spiller ut mot hverandre: begreper om normalitet, overskridelse, lidenskap, fortvilelse og sinne. Ytringer som «Hata av verden/ Knulla av far din/ Knulla av verden/ Hata av far din» angir tonen.
Kontrastene mellom gatespråk og kunstferdige formuleringer balanserer hårfint mellom det banale og det sublime. Perspektivet er konsekvent feministisk. Kunstnerne belyser skjevheter i kunstfeltets kjønnsbalanse innen posisjoner, oppmerksomhet og ressurser. Men de vil også skape et språk for egne erfaringer.
Prosjektet er del av Oslo kommunes satsing på kunst i det offentlige rom som rulles ut i forbindelse med at byen skal gjøres bilfri. Når bilene blir borte, kan gaterommet bli en ny arena for billedkunst og performance. Verket ble innviet med en forestilling der rosa røykbomber fikk gata til å framstå som en slagscene – forbilledlig formidlet via Instagram for den som ikke var til stede. Ebbing og Duckert utmerker seg begge gjennom vittig, burlesk og informativ bruk av Instagram i formidlingen av sin kunst og sitt budskap. Ebbing er ellers mest kjent for sine tegninger og grafikk, og Duckert for installasjoner og materialbasert kunst.
Bildet som er montert på en vegg i krysset Kjeld Stubs gate og Rosenkrantz’ gate, er en assemblage av plast, tøy og papir. Det spiller på estetikken vi møter i skriften og tegninger på dovegger og demonstrasjonsfaner: rektangulære felt med skrift og bilder. De er spikret opp til en komposisjon som i formen minner om dadaismen. En rytmisk skyving fram og tilbake av rektangulære felter omkring bildets horisontale og vertikale akser, skaper en dynamisk komposisjon som dessuten er beslektet med hvordan Hannah Ryggen komponerte sine arbeider.